fredag 19. juni 2015

Konsertanmeldelse fra en blodfan (nananananana)

Jeg må skrive et lite hjertesukk om ukens kulturopplevelse.
Onsdag var jeg en av noen få heldige sjeler som overvar DumDum Boys konsert på Vulkan Arena. Dette er langt fra min første Dumdum-konsert. Jeg har kommet ut av tellinga, og er blodfan.

Min første konsert var i 1990. Handelshøyskolen i Bergen. Jeg stod helt fremst, og konserten har i all ettertid satt standarden for den massive opplevelsen en konsert kan være.
Det er nesten utrolig å oppleve at et kvart århundre senere så sitter jeg her med de samme stjernene i øynene, og de samme sangene på autorepeat i hjernen.

25 år med artisteri kan sette sitt preg på de fleste... skulle man tro.  Dette kunne lett vært en litt trist opplevelse. Det kunne vært som KISS da de tok på seg kostymene igjen... (og egentlig så mest ut som om noen hadde insistert på at Hjallis som syttiåring skulle vandre rundt i skøytetrikot)
Jeg kunne lett gått ut derifra og tenkt "jaja.. det er en tid for alt".
For la oss være ærlige... det gjør man jo ofte med gamle helter...

Men steike meg... DumDum Boys er unntaket.
25 år senere leverer de jaggu meg bedre enn noen gang. For et trøkk. For en forestilling!!
Prepple Houmb er intet annet enn en helstøpt rockevokalist i verdensklasse.
Han er Mick Jagger. Han er Freddie Mercury. Han eier scenen og oss fra første strofe.

På mange måter oppleves det som en tidsreise og en litt absurd opplevelse.
Strofen "Jeg trodde jeg var håpløs. Det var til jeg traff deg. Du trodde det var håp. Til du møtte meg." fra "Enhjørning", er jeg sikker på at jeg en gang skrev i en skoledagbok.

Og fremdeles så sitter den. De sitter alle sammen.
Ikke snev av kleinhet... ikke engang under "Slave" som vel er den eneste som kunne hatt potensiale til det.
Og jeg tenker at det er et klart tegn på kvalitet. På ekte vare, og på et band som fremdeles er dedikerte til det de driver med. Som mest av alt er utrolig dyktige musikere som er langt fra lei av det de driver med.

Etter tjuefem år vil jeg påstå at DumDumboys har skapt noe så unikt som et helstøpt musikalsk livsverk. De er tro mot seg selv, og i det nyeste materialet deres finner i alle fall jeg en sound som både minner meg om de første platene, og viser frem hvilke ekstremt erfarne musikere de er.  I love it!!

For en fantastisk opplevelse det var. For et trøkk!!
Jeg gikk derfra med dotter i ørene, og tenkte at "jaja... om det blir tinnitus av dette, så var det i det minste en finfin reise" (Heldigvis er hørselen helt fin nå, takksomspør)

Den største forskjellen var faktisk oss i salen. For meg ble det en "møte seg selv i døra-opplevelse".
For der står vi: En gjeng hengivne voksne mennesker som kjenner at det er litt tyngre å hoppe enn det var før. Som kommer fra jobb i dress, eller fra sommeravslutningen for sønnen. Som pusser opp huset og lever voksenliv og er en kjøpesterk gruppe som tenker voksentanker.

Og plutselig så husker vi at vi jo egentlig er rockere.
Vi hadde bare glemt det litt midt oppe i all ansvarligheten.  Vi hadde glemt at man kunne bli 25 år eldre, være voksen og ansvarlig - og samtidig unne seg litt høy musikk en gang i blant.
At vi også må være tro mot den vi en gang var.
Da vi ikke visste hvordan livet ville bli.

Det koster litt mer å få rockearmen opp. Men steike det er verdt det.

Dumdum turnerer i sommer. Bestill nå!!!

Ingen kommentarer: