fredag 19. juni 2015

Konsertanmeldelse fra en blodfan (nananananana)

Jeg må skrive et lite hjertesukk om ukens kulturopplevelse.
Onsdag var jeg en av noen få heldige sjeler som overvar DumDum Boys konsert på Vulkan Arena. Dette er langt fra min første Dumdum-konsert. Jeg har kommet ut av tellinga, og er blodfan.

Min første konsert var i 1990. Handelshøyskolen i Bergen. Jeg stod helt fremst, og konserten har i all ettertid satt standarden for den massive opplevelsen en konsert kan være.
Det er nesten utrolig å oppleve at et kvart århundre senere så sitter jeg her med de samme stjernene i øynene, og de samme sangene på autorepeat i hjernen.

25 år med artisteri kan sette sitt preg på de fleste... skulle man tro.  Dette kunne lett vært en litt trist opplevelse. Det kunne vært som KISS da de tok på seg kostymene igjen... (og egentlig så mest ut som om noen hadde insistert på at Hjallis som syttiåring skulle vandre rundt i skøytetrikot)
Jeg kunne lett gått ut derifra og tenkt "jaja.. det er en tid for alt".
For la oss være ærlige... det gjør man jo ofte med gamle helter...

Men steike meg... DumDum Boys er unntaket.
25 år senere leverer de jaggu meg bedre enn noen gang. For et trøkk. For en forestilling!!
Prepple Houmb er intet annet enn en helstøpt rockevokalist i verdensklasse.
Han er Mick Jagger. Han er Freddie Mercury. Han eier scenen og oss fra første strofe.

På mange måter oppleves det som en tidsreise og en litt absurd opplevelse.
Strofen "Jeg trodde jeg var håpløs. Det var til jeg traff deg. Du trodde det var håp. Til du møtte meg." fra "Enhjørning", er jeg sikker på at jeg en gang skrev i en skoledagbok.

Og fremdeles så sitter den. De sitter alle sammen.
Ikke snev av kleinhet... ikke engang under "Slave" som vel er den eneste som kunne hatt potensiale til det.
Og jeg tenker at det er et klart tegn på kvalitet. På ekte vare, og på et band som fremdeles er dedikerte til det de driver med. Som mest av alt er utrolig dyktige musikere som er langt fra lei av det de driver med.

Etter tjuefem år vil jeg påstå at DumDumboys har skapt noe så unikt som et helstøpt musikalsk livsverk. De er tro mot seg selv, og i det nyeste materialet deres finner i alle fall jeg en sound som både minner meg om de første platene, og viser frem hvilke ekstremt erfarne musikere de er.  I love it!!

For en fantastisk opplevelse det var. For et trøkk!!
Jeg gikk derfra med dotter i ørene, og tenkte at "jaja... om det blir tinnitus av dette, så var det i det minste en finfin reise" (Heldigvis er hørselen helt fin nå, takksomspør)

Den største forskjellen var faktisk oss i salen. For meg ble det en "møte seg selv i døra-opplevelse".
For der står vi: En gjeng hengivne voksne mennesker som kjenner at det er litt tyngre å hoppe enn det var før. Som kommer fra jobb i dress, eller fra sommeravslutningen for sønnen. Som pusser opp huset og lever voksenliv og er en kjøpesterk gruppe som tenker voksentanker.

Og plutselig så husker vi at vi jo egentlig er rockere.
Vi hadde bare glemt det litt midt oppe i all ansvarligheten.  Vi hadde glemt at man kunne bli 25 år eldre, være voksen og ansvarlig - og samtidig unne seg litt høy musikk en gang i blant.
At vi også må være tro mot den vi en gang var.
Da vi ikke visste hvordan livet ville bli.

Det koster litt mer å få rockearmen opp. Men steike det er verdt det.

Dumdum turnerer i sommer. Bestill nå!!!

fredag 22. mai 2015

Godt levert - et synopsis av en forsøkt forenklet hverdag


Det ringte på døra en ettermiddag vi ikke ventet besøk.
Mannen gikk for å åpne og noen minutter senere kom han smilende tilbake.
- Nå har jeg bestilt ”Godt levert”, sa han.
- Jaha, sa jeg og prøvde å høres litt skeptisk ut… men egentlig så hadde jeg jo hatt lyst til å prøve det lenge.
Og da to esker med mat ble levert mandag kveld stod vi der på kjøkkenet og det føltes litt som julekvelden. Grønnsakene lå pent og liksom ”ekte” pakket i en brun papirpose. Kjøttet var fra eksklusive produsenter… Kjøttdeigpakken så helt annerledes ut enn den vi vanligvis kjøper på Rema. (Avstanden til remaposene,som det er et slit å bære inn og pakke ut av var igrunn formidabel.) Mens jeg ryddet plass til de pene råvarene i kjøleskapet så jeg for meg hvordan jeg skulle stå smilende på kjøkkenet og kokkelere som en sann gastronom. Finne frem saftige bifftomater og rosmarinkvister. Nynne litt iført rutete forkle, mens jeg tilberedte sunn og næringsrik ekspressmat til familien.  I mitt indre kunne jeg svakt høre den der nynninga fra reklamen til Noras hjemmelagde syltetøy Matbloggere go home… Endelig skulle det bli litt bedre samsvar mellom ambisjoner og realiteter. La tirsdagen komme….

Tirsdag: Skrei med bacalaogrønnsaker.
Jeg pendler med tog, og er vanligvis hjemme kvart over fem. På tirsdager skal datteren være ferdig skifta i svømmehallen klokken halv seks. Det går akkurat dersom datteren står klar med treningsbag på trappa når jeg kommer. Denne tirsdagen spilte ikke NSB på lag. Toget mitt rulla inn på stasjonen ti minutter for seint. Datteren kom tilsvarende for sent til svømminga, og jeg freste hjem klar for å begynne på den godt leverte middagen. Jeg kom hjem, og satte i gang. Potetene (som kom i en pen liten pose med åtte poteter…) Ble satt på, og jeg begynte på kuttingen. Løk, paprika, tomat, fennikel..  Det tar jammen litt tid å kutte grønnsaker. Det tar litt lengre tid når man må google fennikel, fordi man egentlig bare er 90% sikker på hvordan den ser ut. (Men jeg er overbevist om at det bare er meg. Alle andre skap-gastronomer og ”Godt levert-kunder” har sikkert helt tydelige mentale bilder av både fennikel, pastinakk og pepperrot og slikt.)
Så plutselig måtte jeg dra for å hente datteren igjen. Da hadde jeg vært hjemme i rundt 20 minutter. Fjortisen ble ropt ned fra andre etasje, med beskjed om å passe potetene.

Datteren hadde tenkt seg på ”klubben”. Hun kunne spise når hun kom hjem. Så da ble hun kjørt dit før jeg freste hjem for å fortsette med middagslaginga. Fisken ble saltet og pepret, resten av det som skulle kuttes ble kuttet og frest. Det hele ble stablet i den pene dueblå Le Creuset-gryta mi. (Den står veldig fint både til gastronom-ambisjonene og til det rutete forkleet som jeg hadde glemt helt å ta på meg…) Og det hele ble satt i ovnen. Benken ble ryddet, og bordet ble dekket, og jeg fikk ringt til mannen min, som satt fast på jobb, og sa at vi bare måtte spise…

Men potetene var ikke kokt og fisken var ikke klar, og middagsspise-vinduet før sønnen skulle på teaterøving var i ferd med å smelle igjen av den tidsklemmevinden vi lever i..

Så da middagen var ferdig var det dessverre ingen andre enn meg hjemme til å spise den. Hva hjelper det om maten er godt levert, om ikke folk er hjemme til å spise den…
Jeg benyttet anledningen til å lage marinaden til onsdagens kylling og legge kylling og marinade i en pose i kjøleskapet. Det gav meg tilbake litt av den ”rutete forkle-følelsen”.
(Middagen ble for øvrig ikke tatt i mot med jubel av noen av de tre andre da den ble spist puljevis utover kvelden. Fisken var blitt tørr (min skyld, ikke Alfsen), og datteren liker ikke løk, og sønnen sa ikke noe, men pirka i bacalaogrønnsakene med et fjortisskeptisk uttrykk. Verken datter eller sønn syntes det var en spesielt god ide at jeg (etter råd fra Alfsen) hadde tømt en boks svarte oliven over middagen. Mannen prøvde tappert å si det var godt da han til slutt kom hjem. Men vi vet begge at han bare syntes det var greit. Han er ikke så glad i svarte oliven han heller.

Onsdag: Piripiri-kylling med brun ris... eller...
Sønnen hang med venner i hallen. Datteren var på korøving. Jeg og mannen var hjemme, men bare en liten stund. Vi hadde noen grillpølser i kjøleskapet. Og som mannen sa: ”det er kanskje ikke så godt levert, men du verden så raskt levert… ”

Torsdag: Piripiri-kylling med brun ris.
Denne dagen jobba jeg seint, og fikk middagen servert da jeg kom hjem. Mannen hadde kokkelert. Sønn og datter lurte på om risen virkelig skulle være slik. Brun altså. ”Den er litt hard, ER den ferdig liksom?”. Kyllingen var god. Marinadekrydderet kom i egen pose, spesialkomponert av Alfsen, så den får vi dessverre ikke laget flere ganger. Salaten var også god. Vi hadde vært forutseende nok til ikke å putte en hel rødløk i salaten. Det satte datter pris på. Jeg også egentlig.

Helg:
Fredag: Man kødder ikke med fredagstacoen altså.
I allefall ikke i en familie som har blitt tvunget langt utenfor egen komfortsone (i kraft av brun ris og svarte oliven.)
Lørdag og søndag spiste vi også ”vanlig”. Det vil si hjemmelagde burgere på lørdag, og årets første grilling på søndag. Det må sies at den litt nyskapende matlagingen gjennom uka hadde gitt oss en liten inspirasjonsboost til å være kreative med egne oppskrifter også. Burgerne ble lagd fra bunnen av, og var sinnsykt gode, og ikke så verst sunne heller. Ble servert på hjemmelagde burgerbrød også…
Og på søndag lagde jeg ferdig ragusausen til mandagens pasta. Slik at det skulle gå kjapt når mandagen kom.

Uke 2
Mandagen spiste vi tagliatelle med ragu.
Det var godt. Sønnen kunne nok tenkt seg mer tomatsmak, så ved neste gangs laging (og det blir sikkert en neste gang på denne) blir det en boks eller to med tomater til i sausen
Nå har vi prøvd et par uker til.

Ertesuppen var supergod. Den kom ferdig. Tikka masalaen var også god. Men der kom sausen i glass, så den var faktisk mindre avansert enn den jeg pleier å lage. Forrige ukes laks rakk vi aldri å lage, så den måtte i fryseren.

Vi har spist pastaputer med ricotta og spinat og med nykål, løk tomatbåter og bacon.
Typisk plukkemat - I betydningen at barna plukker ut ditt og datt.
Jeg er klar over at vårens første nykål er regnet for å være en høydare… men det er ikke alle i familien like klar over.
Vi har spist middagssalat, som ble veldig godt mottatt av både meg og sønnen som var de som var hjemme til det måltidet. Datter var i bursdag, mens mannen var på jobbreise. Jeg sliter med å motivere klanen til denne ukens restemåltid. Nemlig torsk med lime, ingevær-sjy og cruditee… Og det er ikke torsken som er problemet. Vi liker fisk vi. Men vi vet ikke hva cruditee er.

Oppsummert: 
Positivt: Maten har vært god den… i allefall for voksne ganer. Den ragusausen kommer jeg nok til å lage flere ganger. Kanskje faktisk bruke som basissaus som jeg fyller fryseren med.
(Jeg har vært på jakt etter en god grunnoppskrift på kjøttsaus som inneholder mye grønnsaker og lages fra bunnen.) Middagssalaten kommer jeg også til å lage igjen. Og det har vært inspirerende å kokkelere med nye oppskrifter. Også et pluss at det ikke er så enormt mye emballasje. Og at maten holder høy kvalitet.

Negativt: Jeg tåler ikke å spise mye løk, og det er løk i så å si samtlige retter. Jeg kutter dermed en del på løkmengden, noe som innebærer at jeg nå har en del løk til overs. 
Det er dessuten stadig mat som ikke alle i vår familie liker. Og vi er i grunn ikke spesielt kresne hver for oss. Men det en elsker, er den andre skeptisk til. Og som de fleste andre så liker vi jo mat vi er vant til bedre enn mat som er ”ny”. Ikke minst fordi den maten vi er vant til allerede har gått gjennom tilpasningene som gjelder i vår familie. Men når jeg ikke tåler, og datteren ikke liker løk. Sønnen elsker løk, men han (og jeg) er ikke spesielt glad i laks, og datteren HATER indisk mat (som jeg og sønnen elsker) Barna ikke egentlig liker oliven. Jeg spiser, men er ikke spesielt glad i tomatsauser, og både datter og sønn nok foretrekker å vite hva den biten av ”noe” som er i den sausen er for noe… Mannen, som tidligere har blitt beskyldt for å ha ganen til en pensjonist (Favorittmat: gul ertesuppe. Er skeptisk til alt ”nymotens”, men har etter hvert motstrebende omfavnet lefse til taco) er i grunn den som spiser alt.  Han ble i går observert mens han tok litt persilleolje (grønn gugge bestående av persille, olje, parmesan og hvitløk) på pastaen…

Og jeg må innrømme at det overskuddet jeg får av å få maten levert på døra på mandagen, forsvinner litt av at det stadig er noen som ikke er så fornøyd med middagen. Og noen ganger er det meg. Jeg har unger som er glade i mat, men de blir litt småsure av å spise ”utfordrende mat” hver dag. For vår familie hadde nok en dag eller to i uka med ganemessige utfordringer vært passe. Det skjer jo også at vi plutselig har gjester til middag. Jeg liker ikke så godt at jeg ikke har ”rom for en til”. Selv om erfaringen jo har vært at vi oftere har mer mat en folk hjemme til middag.

Jeg kjenner også at jeg sliter litt med dette at jeg får maten vår levert fra Oslo. Råvarene er supre. Flott kjøtt, og fantastiske grønnsaker. Men jeg er nå likevel opptatt av å handle lokalt. Jeg vil jo helst støtte mine lokale kjøpmenn. Også miljømessig hadde jeg likt det bedre om de hadde en avtale med en av de store dagligvarekjedene, slik at jeg kunne legge igjen husholdningsbudsjettet i egen kommune, og maten bare ble fraktet et kort stykke før den stod på trappa mi... 

Nå er vi litt slitne av ”Godt levert.”
Kjøleskapet er overfylt av mat som vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Mat som vi lot være å bruke fordi vi ikke var så mange den dagen heller, eller fordi vi tilpassa måltidet til vår familie. Så vi har pr nå en hel nykål, reddiker, to bokser med bønner og minst tre ulike sorter løk.

Tanken på at to nye kasser kommer på mandag er i ferd med å gjøre at vi føler oss mer fanget enn frigjort. Det er ikke plass i kjøleskapet og dette begynner å minne litt om nittitallets bokklubbinnmeldinger med bøker som man aldri fikk avbestilt.

Konklusjonen er at vi tar en pause. Prøver oss på å lage ferdige ukesmenyer i stedet.