onsdag 30. april 2008

Dagens liste: Folk jeg elger meg innpå

- Homofile - Folk med dyr. (litt) - Franskmenn - Italienere - Folk som ser ut til å trenge hjelp - Folk som snakker engelsk
Dette er en tilståelse. Jeg skal herved avsløre en veldig lite flatterende side av min personlighet. Jeg er det motsatte av homofob. Jeg er faktisk på grensen til å være en homo-groupie. En homo-stalker. En homo-mygg, rett og slett. Der homoen er vil jeg være, liksom. Dette gikk opp for meg en dag da jeg satte meg ved siden av en lesbisk jente på toget. (Nå trenger vi ikke ta diskusjonen om hvordan jeg visste at hun var lesbisk - jeg skjønte nå engang det da) Og da gikk det opp for meg at jeg nok ikke satte meg ved siden av henne helt tilfeldig eller på tross av at hun var homofil. nei jeg satte meg jammen ved siden av henne FORDI hun var homofil. Hos meg har altså homofobi-meteret vippa over det nøytralt aksepterende ned til det rent homopatiske. Jeg er rett og slett så fryktelig glad i homofile av begge kjønn. Jeg synes altså det er litt stas med dem. Og det er litt pinlig. For jeg ser jo at avstanden fra homopatisk til homofob ikke er så lang. Begge grupper anser homofile for å være litt annerledes enn heterofile. Og det er jo ikke noe jeg liker å stille meg bak. Folk er jo folk. Så nå har jeg tenkt litt da. På hvorfor jeg er sånn en homo-mygg. Faktum er vel det at jeg liker folk. Jeg liker å snakke med folk og jeg synes nok vi nordmenn er veldig lite flinke til å sette pris på det man på engelsk kaller conversation. En engelskmann jeg kjenner mener vi nordmenn er håpløse til det, vi ser ikke verdien av å hilse eller veksle noen få ord av ren høflighet. Det er fint mulig å gå rundt i det norske samfunnet, handle mat klær og reise kollektivt uten å veksle et ord med noen. Men som dere skjønner så står det ikke på meg.
JEG snakker. For jeg liker å snakke. Og jeg liker å møte folk. Jeg liker "conversation". med alle , egentlig, men noen grupper liker jeg altså bedre enn andre. Jeg kan jo prøve å hevde at det er fordi de på et vis har hatt en dokumentert livsreise. Som en slags litterær utviklingsprosess. Homofile har jo hatt det. Det "vet jo alle". (Generaliserer nå ja)Er man homse har man i følge boka oppdaget sin homofile legning - vært redd for å fortelle det - fortalt det likevel - lever nå åpent og er er stolt av hvem man er. Det man i en norsk samtidsroman ville sett på som en seriøs indre utvikling. Og ubevisst så synes visst jeg at det er helt selvsagt at de dermed er mer spennende enn en hvilkensomhelst vanlig sopp som bare har fulgt strømmen bestandig? Så altså... På denne togturen så gjennomgikk jeg visst en liten indre reise selv (se det) Jeg oppdaga plutselig at jeg, helt uten å være klar over det, elger meg innpå noen grupper av mennesker. Homofile for eksempel. I håp om å få snakke litt med dem. Litt stalker egentlig... Det er vel bare å innse at det å være omvent homofob kanskje ikke er en veldig fin egenskap... Og det er vel bare å være ærlig nok til å innrømme at det ikke bare homofile jeg er slik med. For det finens flere grupper som jeg svermer rundt. - Jeg elsker å snakke med engelskmenn - eller egentlig alle engelsktalende i Norge. - Jeg elsker å hjelpe folk som trenger hjelp med noe. Finne veien til slottet eller noe sånt. (Faktisk til en sånn grad at jeg må passe meg for å ikke hjelpe folk når jeg faktisk ikke KAN hjelpe.) - Og alle versjoner av utlendinger liker jeg også. Helst turister da. For de er oftere i en situasjon der de også kommer i kategorien at de trenger hjelp. (Two for the price of one) Men jeg tar gjerne til takke med en somalisk dame fra Grønland. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om jeg traff en homofil svart amerikaner med hund, som stod med et Oslokart og så litt sånn lost ut. Han hadde jo ikke blitt kvitt meg. En annen ting som er litt fælt å tenke på er jo at jeg kommer til å bli en ekstremt slitsom gammel dame. Det er jo en kjent sak at man etterhvert mister noen av sine sosiale antenner og psykiske sperrer når man blir gammel. Så mye tyder på at jeg kommer til å bruke mine år som gammel til å gå rundt og plage vettet av turister, minoriteter og utlendinger, uten på noen måte å fange opp signalene om at de er møkk lei av meg. Jaja... vi får satse på at jeg brekker låshalsen noen ganger... det er vel en fordel for oss alle... homofile som heterofile at jeg ikke blir så mobil av meg.

2 kommentarer:

Anita Cathrine Karoline sa...

*ler meg skakk*

anti-homofob?

Du er nå er raring da...

Elin sa...

haha kjenner meg litt igjen der. Det rette ordet for din dragning mot homser er "Fag hag". Jeg er ikke den som har en kjærest i hver havn, men en god homsekompis har i så fall klart å skaffe meg.

Mer om Fag Hag:
http://en.wikipedia.org/wiki/Fag_hag