Dette huset står helt nede ved sjøen ved moloen ut til Lepsøyrevet fyr. I jula hadde jeg, Judith og Siv hatt vårt tradisjonsrike (to ganger er tradisjon) juleselskap, som går ut på at vi tre sitter rundt kjøkkenbordet hjemme hos Judith og skravler til vi sovner av utmattelse. Dagen etter skulle jeg hjem, og ettersom et sykehjemsbesøk ble litt kortere enn jeg hadde tenkt hadde jeg plutselig noen timer til overs OG kamera i bilen. Så da svinga jeg av veien og ned til Lepsøyrevet fyr.
Siden jeg var 19-20 år har jeg alltid vært så glad i dette lille fyrtårnet. Jeg tilbrakte en gang en del av en natt der ute sammen med en god venn av meg, og jeg tenker av og til på den natta. En sånn typisk forsommernatt med mye lys og man er unge og tror man har livet foran seg og verden for sine føtter. Også blir man etterhvert voksen og innser at livet ikke er en roman. At det man trodde var en av mange mange fine stunder sammen, faktisk var den aller siste egentlig. Fordi man flytter, og forandrer seg.
Jeg tror det er derfor jeg liker dette fyrtårnet så godt.
Men denne gangen så la jeg kanskje best merke til det lille huset som står rett innenfor moloen. Det litt sjenerte huset med to store redde øyne som så ut som et barn som plutselig innså at det hadde gått seg bort og var helt alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar