Mørk senker natten seg

Jeg skjønner ikke hvordan dette skal gå. Den norske høsten har rammet meg knallhardt. Plutselig så er det mørkt. Det er mørkt om kvelden, og ikke minst mørkt om morgenen, og jeg kjenner at det ikke er det minste deilig. Det er faktisk bare kjipt. Jeg hater høst og vinter og mørke. Jeg liker dagslys. Jeg liker å våkne behagelig av dagslys Da starter jeg dagen med et smil, istedet for å starte med et grynt. Nå går jeg faktisk rundt og tenker "skal vi ikke stille klokka snart da?"(Det er for øvrig neste søndag, 26. oktober 2008: Da stilles klokken tilbake en time fra kl 3 til 2.) (Mye lettere å huske hvilken vei man skal stille etter at jeg lærte huskeregelen om at man alltid skal stille mot sommeren) Men jeg vet jo at klokkestilling egentlig bare er lureri. Da blir det jo bare mørkere på ettermiddagen istedet, og så er vi inne i den perioden av året da normale folk med jobber ikke ser dagslys i det hele tatt. Sukk.

Jeg ønsker meg en dagslyslampe. Det er en vekkerklokkelampe som vekker deg sakte og behagelig med å skru på en dagslysaktig lampe gradvis. Og når da klokka ringer så har du lurt kroppen til å tro at den har våkna av naturlig solskinn, og dermed føler du deg visstnok allerede våken. (Den jeg har bilde av her er den jeg synes er penest. Den andre jeg vet om er fra Phillips og ikke så pen. ) Man kan jo lure på om det ikke egentlig er litt svindlete overfor sin egen kropp å lure den til å tro at det er deilig sommerdag, når det egentlig er bekmørkt og regner sidelengs. Hvordan reagerer egentlig kroppen på skuffelsen når man da går utenfor husets fire vegger, og rett inn i verdens grimme realiteter? Men om noen kunne funnet opp en slik duppedings som f.eks fikk meg til å tro at verden utenfor soveromsvinduet mitt egentlig var sommervarme Bahamas, ikke høstvåte Norge. Og gjerne at kvinnen jeg ser i speilet ikke er hverdags-Elisabeth, men dermot alltid like freshe Angelina. Ja, da hadde jeg vært en lykkelig kvinne. Og jeg kan gjerne sette opp en liste over flere ting jeg godt kan tenke meg å lure kroppen til å tro. At salat egentlig er kjempegodt og veldig mettende, for eksempel. At det er deilig å trene. At jeg ikke trives uten at jeg har løpt en mil på morgenkvisten. At jeg er a-menneske og trenger lite søvn. Det er en laaaaang liste og ta av, oppfinnere verden over, bare sett igang. Eller finnes det kanskje piller som fikser slikt?