En gang rundt 1986-87 var det øyacup på Fjørtofta. For de som ikke vet det så er øyacup en årlig event på Nordøyane (som jo Fjørtofta er en del av) Man spiller fotball mot hverandre, og på kvelden er det en dans. Denne øyacupen var akkurat før jeg ble konfirmert, og dermed kunne gå på dans. Jeg og ei venninne var barnevakt i Steinholen (Hei Siri) og jeg husker vi satt og så den hektiske biltrafikken på veien nedenfor og ergra oss over å være for unge til å være med vi også.
Men den natta kjørte en bil av veien i Rose-svingen. (En krapp sving på Fjørtofta oppkalt etter Rose, som egentlig ikke heter Rose, men som bor i det nærmeste huset) Mannen som kjørte bilen kjørte muligens i fylla, han ble i allefall veldig skada, og ble henta med helikopter. Det er mulig han døde. Jeg greier faktisk ikke helt å huske det.
Sånt skjer jo over hele landet hele tida, men på et lite sted som Fjørtofta er slikt uvanlig. Og for oss som var 12 -13 - 14 var denne eventen noe vi gikk inn i med nitidighet. Vi gjentok med alvor det vi hadde hørt de voksne si. Og sa det med en selvfølgelighet som om det var noe vi hadde tenkt ut selv. "Han var tilreisende, og det var nok derfor dette ikke gikk bra. For han skjønte visst ikke at Rosesvingen var så krapp som den er. En Fjørtofting ville aldri ha prøvd å kjøre den svingen i den farta." Groteske detaljer ble delt og vi sykla bort for å se på bilvraket som fremdeles lå der med frontruta knust i ørsmå glassbiter som lå strødd ut over setene. Noen sa at da de skulle prøve å gjenopplive han som krasja så hadde han hatt så mange brekte ribbebein at da de skulle ta hjertekompresjon så trykte de inn brystkassa hans. Morbide detaljer som vi stod der og nikket til. Kunnskap delt, og kanskje kommet på av tolvåringer på sykkel.
Og der ved dette bilvraket begikk jeg mitt første og eneste tilfelle av gravrøveri. (Mens jeg sitter her nå skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på.) For i setet på bilen lå en kassett, uten cover og av en artist jeg bare hadde hørt om. Leonhard Cohen, "I'm your man". Og denne tok jeg med meg.
Uten å vite at jeg aldri ville kunne høre sangene fra akkurat denne kassetten uten å få den samme litt alvorstunge stemningen som vi hadde mens vi stod der. Livets alvor tolket og gjenfortalt i en grøftekant med geitrams og hundekjeks, av mennesker for unge til å skjønne helt hva alvor er.
Merkelig nok føles det litt i Cohens ånd.
1 kommentar:
Heia Elisabeth!
HeHe...no måtte oss drage på smilebandet her,ja Ottar og! Dette var no ei tragisk/komisk historie da:o)Men du skal vel til Molde på jazz`n da du å få med deg Choen live;)))
Ja no begynte oss å mimre her.Først,tenk at det er så mange år sidan!!!Sukk!
Jau den "mannen"vart faktisk så skada seier Ottar at han og tviler på om han overlevde den rå kjøyringa i Rosesvingen,veit ikkje.Dei trekte ivertfall laget sitt og reiste heim tidleg søndagsmorgen alle sammen.Ja dei var frå Hjurungavågen seier Ottar.Han husker dette litt bedre en meg,kansje fordi eg gjekk HØG gravid med Ove akkurat da,Anette overnatta med Odd og Åse:o)Var vel derfor du og Trine ikkje sat barnevakt heime med oss på Knause:)).Å du,eg fekk beskjed med Harald Nordang at eg IKKJE fekk vere vakt inne,eg var flaskeplukkar ute heile kvelden /natta:)Har aldri i mitt liv plukka så mykje flasker som da!!Å eg huska godt veret som var den helga,akkurat som no:))Det var SOL og kjempe varmt:))Det er det meldt til neste helg og,JIPPI!!
Da reknar eg med at oss ser deg på øyacupe`n,ja kansje med kasseten i spelaren!!Da sjåast oss!! Klem frå oss i Otterleia!
Legg inn en kommentar