Irritasjon på morgenkvisten

Det er få ting som kan provosere meg mer enn frekke folk. Folk som er uforskammede, tror de har rett til å snakke frekt til andre, folk som er egoistiske, lite hjelpsomme og ikke minst folk som absolutt skal prøve å få inn små stikk der de tror de treffer vondt. Og gjerne pakke det inn i sånn "utdritingshumor". I dag møtte jeg en av den første sorten. En uforskammet, sur og lite hjelpsom en. Og han gjorde jammen sitt beste for å ødelegge litt av dagen min, enda jeg ikke kjenner ham i det hele tatt. Jeg skulle nemlig bort til kirkekontoret i Eidsvoll for å levere et utkast til en brosjyre jeg har laget for de. Kirkekontoret ligger midt mellom hjemme og toget, og selv om jeg hadde dårlig tid på toget, så tenkte jeg at jeg ville rekke det. Så jeg svingte inn, løp bort til inngangsdøra og putta konvolutten i postkassa på veggen, heiv meg inn i bilen som stod og gikk, og skulle til å kjøre ned bakken til stasjonen. Men den gang ei. For i utkjørselen fra parkeringsplassen foran prestekontoret står nå søplebilen. De er i ferd med å tømme søplekassa til naboen, og bilen er plassert som en kork i innkjørselen til prestekontoret. Jeg ser på klokka og tenker at jaja... de skal jo inn på plassen her etterpå, så da kommer jeg forbi. Jeg rygger godt bak så det skal være god plass, og venter. Det tar sin tid, men så endelig kommer søplebilen trillende innover. Den kjører frem mot meg, men gjør ikke tegn til å lage plass. Istedet stopper den akkurat der innkjørselen går over i parkeringsplassen. Hadde den stått to meter lengre fremme hadde jeg kommet forbi uten problemer, men slik den står nå er det umulig. Det er bare vi to bilene der, og jeg ønsker jo tydelig å komme meg derfra. Pompel kikker ned på meg fra styrehuset, mens Pilt tømmer søplekassa. I det søplekassa, som tydelig ikke har blitt festa skikkelig på bilen går i bakken med et brak, så hjulene og lokket fyker av, innser jeg at dette faktisk kan bety at jeg ikke rekker toget.

Jeg sveiver ned vinduet og sier blidt "Unnskyld, tror du at du kan kjøre et par meter lengre fram, jeg har dårlig tid skjønner du, toget mitt går om fire minutter...." Mannen i førerhuset kikker surt ned på meg "vi har faktisk en jobb å gjørra vi også" sier han og snur seg bort.

Så svaret er da tydeligvis nei. Han har ingen intensjoner om å flytte noen bil. Jeg kjenner irritasjonen bre seg kraftig. Høyre hånd er nesten knyttet, bare den midterste fingeren vil ikke ned, men jeg greier å la være. Man viser ikke fingeren foran prestekontoret, men du verden så lyst jeg har...

Bak bilen har Pilt samla sammen restene av søplekassa og fått plassert de omtrent der søplekassa egentlig stod. Han skubber ettertenksomt til det ene hjulet så det triller bort til resten av haugen. Så tusler han fremover i et bedagelig tempo. Jeg forundres over at han ikke tar en nistepause på veien. Endelig kan bilen flyttes så jeg kan frese ned bakken i et litt for høyt tempo og rekke toget bare fordi det er tre minutter forsinka. Altså: Jeg skjønner jo at det er kjipt å jobbe med søppel. Men når folk snakker hyggelig til deg så er det faktisk normal folkeskikk å svare høflig tilbake. Og når folk helt tydelig trenger en liten tjesete som ikke innebærer mye for deg, så er det faktisk også helt normal folkeskikk å være behjelpelig. For meg er det så selvsagt at jeg blir helt sjokkert når folk oppfører seg sånn. Da er det godt å ha en blogg der man kan skrive seg tom.

Jeg synes også at en som faktisk har som jobb å tømme søpla mi kanskje bør være normalt grei med folk. Ettersom jeg er den som sørger for at matavfallsposen er knyttet godt igjen, som tar en ekstra pose rundt dersom det er snakk om noe ekstra grisete søppel. Som faktisk prøver å sørge for at jobben hans skal være best mulig. Men mest av alt tenker jeg at det er rart hvordan surhet kan bre seg. Hvor lite som skal til før andre opplever at dagen deres blir litt ødelagt.