En blodfan står frem

Det er noe med de gamle heltene. De du har elsket som bare en tolvåring kan. De du har levd med, kledd deg som og hatt det her rene beundringsforholdet til. I den totalt ukritiske heltedyrkelsen som for de fleste av oss tilhører den tidlige ungdommen. Slik er mitt forhold til Morten Harket. Jeg var en fysisk fan. jeg hadde ikke bare platene, jeg hadde også de fillete buksene og min hengivenhet kunne måles opp i meter med skinnreimer jeg hadde rundt håndleddene. I perioder av livet har jeg nok brukt mer tid på å stirre på Morten Harkets bilde enn det jeg har brukt på å stirre på mitt eget speilbilde. Det må selvsagt sies at vi fremdeles snakker om de tidlige ungdomsår. Den ukritiske tiden. Da man følte sterkest og det ikke var plass til gråsoner og tvil. Som trettenåring gråt jeg mine modige tårer over at Morten var hele fjorten år eldre enn meg. Jeg innså nok i et glimt av fornuft at en 27 år gammel mann nok aldri ville skjønne at det var han og jeg som var ment for hverandre. Jeg var tretten år, hadde tannregulering, guttekort hår og briller. Og jeg tvilte vel sterkt på at noen mann noen gang kom til å synes at jeg var hans drømmekvinne. (Og selv om jeg med årene oppga drømmen om at det var vi to som skulle finne hverandre greide jeg aldri helt å like disse damene han omga seg med. Om det så var Bunty Bailey (hun jenta i Take on me-videoen) eller etterhvert Aqua-Lene. ) Nå har årene har gått, jeg har blitt eldre, og selv om Morten Harket fyller femti i dag så har ikke han eldes i særlig grad i allefall. Men jeg kjenner at selv med noen flere år på baken, og selv om Morten har omgitt seg med tåkeprat og snodige ideer og til tider ganske mye sunnhetshysteri. Ja, selv om jeg nå innser at mye av det han har sagt og gjort opp igjennom nok har handlet mer om imagebuilding enn noe annet. (Han var for eksempel sikkert ikke så innmari opptatt av orkideer egentlig) Så kjenner jeg at innerst inne så er jeg fan fremdeles. Jeg er lojal. Innerst inne. Ikke på "Askepott-måten" Jeg har definitivt ikke noe ønske om at han en gang skal oppdage meg og se at den brilleslangen med tannregulering er det noe med. Men jeg er lojal. Selv om skinnreimene for lengst er tatt av fysisk, så trenger jeg ikke engang lukke øynene for å huske følelsen jeg fikk av å ha de rundt armleddet. Så Morten. Gratulerer meg dagen. Snakk tåkeprat så mye du vil.

JEG stemmer A-ha!