Reprise: Sysselfruen irriterer seg

(Et hjertesukk fra 2005)

Hva er det med Ole Einar Bjørndalen..Virker som en grei og flink kar, for all del. Folkelig, likandes og i det hele tatt. Men hva er det som gjør at en ellers glitrende idrettmann tror at den naturlige forlengingen av å ha mer gull enn onkel Skrue, er å hjelpe tante Magda med å finne akkurat den rette håpløse julepresangen. Det er naturligvis den kommende selvbiografien det handler om. Jeg toer mine hender, vrir meg i smerte og spør oppriktig "hva skal nå dette være godt for da. Du HAR penger!!!" Hva er det som gjør at Bjørndalen og en god del andre nykonfirmerte nestenpensjonister i idrettsverdenen tror at hele verden er oppriktig interessert i å lese om livet hans fra a - å. (... eller man kan vel kanskje si fra a til g. Fyren er tross alt bare 31.) Dette er et merkelig fenomen. Åge Hareide gav ut sin bok sånn rundt 1984. (Han møtte jo da gi ut et bind to i 2005. Det skjedde jo mer i livet hans må vite...) Jan Åge Fjørtoft kom etter i 1996, og Ole Gunnar Solskjær hadde jo gitt ut sine memoarer før han fikk skjeggvekst. Bøkene følger en viss mal. Det man i lokalavisredaksjoner kaller kvikklunsjtur-malen. Man forteller alt i kronologisk rekkefølge og utelater ikke en eneste liten kvikklunsj. Og på grunn av sin nitide nøyaktighet gidder ingen å lese det, men det bryr man seg ikke om, for det føles så viktig for den som skriver det. I sportsbiografisammenheng er malen som følger: Man tar en dæsj barnebilder fra løypa/småguttelaget. Pøser på med takk til støttende foreldre. Og så er det klar for karrieren. Fra første avspark via småputtegutteknøtt til kretslag og u21. Spenningen rundt spørsmålet om en proffkarriere i utlandet blir bygd opp som et dramatisk høydepunkt. (selv om alle vi som leser naturligvis vet at f.eks Ole Gunnar Solskjær kom seg til England) Så er det litt sorg og smerte... tøffe tak på privaten "det var ikke alltid like lett å være gift med en fotballproff. Han var aldri hjemme og livet som fotballenke ble ensomt" litt innsight i hjemlengselen en fotballspiller sliter med. En nøyaktig og utdypet logg over alle forstuede tær og hvilke frustrasjoner og tunge stunder dette har ført til. Og så avsluttes det men noen vyer fremover. Generelt sett er boken overkrydret med blødmer som "proffeventyret" og "drømmen om Old Trafford". Og de er stort sett ført i pennen av overivrige lokale sportsjournalister som har fått lurt med seg en naiv fortballspiller i troen på at "det er dette folk vil ha... de vil VITE hva du følte der og da". La det være sagt en gang for alle: Nei vi VIL ikke det. Vi vil at du skal score mål/gå raskt på ski/skøyter eller what ever. Vi vil slippe å blødmete titler som "elsket og hatet" (Jan Åge Fjørtoft) eller "Fornuft og følelser" (Hareide 2005) Om du ikke er Helen Keller eller Louis Armstrong eller Nelson Mandela kan du bare la være.. La oss øve på ordet sammen dere: NEI!!!!!!! Her i landet går kjendislista ved Gro Harlem Brundtland. Og alderslista ved fylte femti år. Minimum!! Men helst mer!!!! "Jammen det er jo noen som vil kjøpe disse bøkene"... sier kanskje den brave bloggleser nå. Da vil jeg bare komme med et kraftig ja MEN... De som går på limpinnen år etter år etter år er hele Norges tante Magdaer som skal kjøpe presanger til unge menn i familien som de ikke egentlig kjenner og ikke vet mer om enn at de nok sikkert er sportsinteresserte. Og da må jo boken om proffeventyret være midt i blinken. Og slik sprer de seg. Fra jul til jul. Fra bokhylle til bokhylle landet over. Pretensiøse biografier om ensidig og ulevd liv skrevet av dårlige journalister med fattig språk. Den eneste trøsten er jo at John Arne Riise heldigvis valgt å la være så langt... men som vi alle har fått med seg øver han jo seg på å skrive langt, for tiden, så det er vel bare et tidsspørsmål. (Joda... alltid plass til en liten Riise-vits... fniis)