Dagens dikt

Hver dag dumper det et dikt ned i epostboksen min. Avsenderen er en lege i Hurdal som har opprettet noe så fantastisk som en epostliste der han sender ut dikt. Jeg tror det står flere hundre mennesker på diktlista. Og de sender i sin tur gjerne dikt tilbake til ham, som han så igjen sender ut. Det er bare en liten epost som det tar to minutter å lese. Men det er liksom litt sånn "intravenøs kultur". I løpet av de to minuttene blir man faktisk tvunget til å tenke annerledes. Man må ut av hverdagsboksen sin og i noen få minutter forholde seg til poesiens uendelighet av muligheter og følelser. Det er rett og slett sunt for sjela. Dette diktet fikk jeg her om dagen. Jeg syntes det var vanvittig fint. Jeg tror alle som har møtt selvmord, rammes av det. Enten det er nært, eller det "bare" gjelder noen man kjenner. Og min erfaring er at alt ved at et menneske avslutter sitt eget liv føles veldig, veldig feil. Det er som en vond drøm man venter på å våkne av. Som en virkelighet som umulig skal være sann. For meg handlet dette diktet om akkurat den følelsen. Av at man har trådt inn i en parallell virkelighet der ting ikke er ekte. Det føles som man er med på et skuespill. Selv om man objektivt sett vet at man er i en ekte begravelse, så føles det som om begravelsen er teater. At alle jo egentlig vet at dette bare er på lat, og at vedkommende som ligger i kista selvfølgelig skal leve til hun/han blir gammel og mett av dage. Og da skal man ha den egentlige begravelsen. Selvmord er rett og slett så brutalt at det kan ta mange år å greie å ta inn at det er sant. Alt ved selvmord er så feil.