mandag 1. september 2008

Et katteliv

Det å være katt er nok ikke så ille egentlig. Man får maten servert, kan sove hele dagen. (Visste du at katter sover 17 timer i døgnet) og får kos når man vil ha. Rent bortsett fra den biten med kastrering og øremerking så er nok tilværelsen som fangkatt rimelig behagelig. Så også for familien Fjørtoft/Pettersens nyeste tilvekst. I allefall sånn stort sett. Familiens nest-nyeste (Alvilde) lever nemlig i den tro at Bella foretrekker å bli båret rundt av henne fremfor å gå selv. Nå har vi endelig fått lært henne å holde under halen også - så det i det minste blir litt behagelig for lille Bella-pus. Det merkelige er at katten ser ut til å trives helt fint med det. Den henger der med labbene rett ut og har det tydeligvis som plommen i egget. Alvilde flytter den rundt som det måtte passe henne. Noen ganger plasserer hun den i dokkevogna, andre ganger bærer hun den med seg som en annen pyntehund. Og katten ser faktisk ut til å synes det er helt OK. Den klorer henne ikke, mjauer ikke, og den kommer alltid løpende til henne. Og når lille prinsesse sover, så legger den seg oppå dyna hennes i fotenden. Og da er det jo mest søtt. Barn er heldige når de får vokse opp med dyr. Og dyr er heldige når de får vokse opp med en så kjærlig matmor som Alvilde.

2 kommentarer:

Tysvær skøyteklubb sa...

Jeg synes nå menneskene som bor sammen med Alvilde er ganske heldige også jeg da, skjønne lille stabeistet.... :-(

Elin sa...

Tror det er utrolig sunt for barn å få vokse opp med dyr.

Man kan lære utrolig mye av å ha dyr - sånn som empati, omsorgsfølelse, ansvarsbevissthet, ubetinget kjærlighet og respekt for alt som lever.

Det er ikke uten grunn at enkelte fengsel har prosjektgrupper der de ansatte må ta seg av dyr som et ledd i å få utviklet deres empatiske evner.

Eller at katter og hunder brukes som terapi på sykehjem for eksempel.

Avilde er forresten utrolig søt - og for et flott navn!