tirsdag 30. september 2008

Det er tre, to, en eller ingen...

Emma Tallulah altså.... man skal jo ikke kritisere navnene foreldre velger på sine barn... men... Tallulah? Jeg er sikkert gammeldags av meg, og jeg er klar over at barna mine ikke har verdens mest vanlige navn de heller. Men hva er det med denne trenden med å kalle ungene sine det mest spesielle og unike man finner på? Tallulah, Jolanda, Olidia, Tamara, Sashara. Beklager alle jeg fornermer, men for meg er det blodharry å kalle navnet sitt noe som sørger for at folks første reaksjon er "hæ... er det et navn da?!!". Det sier de inni seg, vel og merke. For man har da oppdragelse. Utenpå viser man høflig interesse og sier "Det var litt uvanlig, var det ikke? Men det var fin klang i det." I hodet mitt får jeg bilder av svært overvektige svarte damer med kunstferdige afrofrisyrer, eller herointynne bleke jenter med fem cm ettervekst i det gulblekede håret. De er stort sett gjester på Ricky Lake-show fordi kjæresten deres har hatt trekant med to av sine grandtanter og en mindreårig kusine. Eller noe deromkring. Og så reiser de seg opp og roper og skriker til hverandre mens den andre svarer med "talk to my hand" eller "whateva, whateva" For ikke å snakke om "what comes around goes around". (Dette kunne man altså se på norsk tv på nittitallet). Og samtlige av disse damene (som man jo bare antok at bodde i campingvogner rundt omkring og ikke hadde jobb) het slike ting som Tallulah og Shosheia. Jeg skjønner at det ikke er bildet Märi og Ärtha har i hodet sitt når de bestemte hva barnet skulle hete. Og jeg angrer bittert på at jeg ble sugd inn i Rickys verden lenge nok til at slikt festet seg. Men i mitt hode er dette altså fremtiden jeg frykter for den godeste Tallulah. Og hun blir ikke alene. For dette er jo ikke bare en trend i de distingverte kretser i Lommedalen. Jeg synes det blir mer og mer vanlig at foreldre kaller barna sine slike "unike" navn. Og jeg synes faktisk at det er en litt tåpelig trend. Jeg synes en grei huskeregel kan være at dersom folk flest ikke vet at det er et navn, så er det ikke et navn. (Er du usikker så sjekkk SSB på nettet. "Det er 3 - 2 - 1 eller ingen som heter dette" bør bety NEI! Det eneste unntaket er dersom du kan fremlegge bevis på at noen i familien din har hett dette i løpet av de siste tre eller fire ledd. (Og bare så det er sagt så er det i allefall ingen på Märthas side som har hett Tallulah) Det må da være mulig å finne navn som er mer (beklager at jeg sier det) normale? Er det et mål at hvert barn her i landet skal ha sitt eget unike navn, som ingen andre har? Stakkars unger... de kommer jo til å bruke 3 prosent av sin komplette levetid på å stave navnet sitt. "A-T-H-I-L-I-A... ja Athilia... med H... midt inni der." Lurer på hvor mye av arbeidsdagene som kommer til å gå med på det? Rare navn blir rett og slett en kostnad for samfunnet...
(Forøvrig så er Tallulah veldig gøy å si på tulletrøndersk)

4 kommentarer:

Tysvær skøyteklubb sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Hege Folkestad sa...

Heisan!

Her følte eg plutseleg for å stå opp som representant for ASurora og Sokrates Nils: dei rart namnsette.
Har utruleg nok erfaring med emnet, sølv om ingen lenger stussar på namnet mitt.

For berre drygt 40 år sidan så var det slik på Sunnmøre at mine foreldre blei spurt "Hæ, e DE ett namn", og det blei mumla at "Jaja, namnet skjemme no heldigvis ingen" bak deira rygg, dog ikkje langt nok bak til å vere utafor høyrevidde.

Hadde i barndomen eit anstrengt forhold å måtte forklare namnet mitt. Næraste bilde var liksom Hæge, syster til Tusten i Fuglane. Litt deprimerande, liksom. heldigvis ikkje utbreidd lesing. Blei hyppig kalt Hegre, men det mest sårande var igrunnen å bli kalt Helge. Skjønt, det hadde sine sider. Våre brødre i aust tok meg opp på folkehøgskule, og plasserte meg på rom med ein "Jan". Forsmedeleg nok blei feilen oppdaga ganske raskt ved ankomst.

Anyway, då tenåra kom, og ein kom litt ut om nova, var det plutseleg Heger over alt. På det verste kunne eg befinne meg i situasjonar der det kunne vere så mykje som tre Heger og eg lengta i grunnen litt tilbake til å kunne vere litt unik.

I våre dagar er det heldigvis litt meir aksept for å ha litt meir sære namn, og sjølv om mange sikkert i sitt stille sinn reagerer med eitt "Hæ, er det et navn", så venner ein seg til det meste på ikkje så skrekkeleg lang tid. Og i dag er det ingen av namna til mine småsøsken som lenger får folk til å heve auebryna så mykje som ein nanometer ;-) Eller?

Lillian sa...

Du... Kanskje Ari og Märtha e fan av Bruce Willis? Dattera hass heite so vidt ej veit Tallulah... (Fekk ej satt h-en på rett plass??)
Takk og pris for sjått og høyrt!!!

Ej he forresten fått spysjukå...

Nina sa...

Folk må få kalle barna sine hva de vil, stort sett, men jeg er litt enig i at Hollywoodtrenden med rare navn nok ikke behøver kommer hit om jeg fikk velge. Tallulah Belle er navnet på Bruces datter, de andre døtrene hans heter Scout og Rumer, ikke spesiellt mye penere. Mari Maurstad sine sønner heter Scott og Stinius, Wenche Myhres datter heter Fam, Gwyneths datter heter Apple....

Ikke spesiellt overraskende da ser man, at ari har fått overtalt vår prinsesse til å kaste seg på kendisbølgen, kjendislivelsker som han jo er. Jeg vedder på at om Marta hadde giftet seg med en vanlig traust norsk hestegutt hadde Marta og Mette sloss om navnet Sverre.

Mine barn har tre fornavn hver. Veldig unødvendig kan man jo kanskje si, men hvorfor ikke? Det er en historie bak hvert eneste navn, det er godt gjennomtenkt og ikke minst er navnene vi bruker når vi roper på dem alldeles vanlige. Ingen vil finne på å kommentere om det virkelig skulle være navn.

Jeg har alltid vært fasinert av navn og digger navnekombinasjoner. Jeg kan diskutere navn i det uendelige. Og jeg digger folk som setter sammen helt nye kombinasjoner. Fex er det der min familie kommer fra mye mer vanlig å hete Rune Per enn å hete Per Rune. Ja til et fargerikt og varierende fellesskap? Men jeg må likevel si at det faktisk bekymrer meg en smule at år 2008`s mest brukte guttenavn i hovedstaden var Mohammad.