Anne-Cath Vestly 15/2-1920 - 15/12-2008

Nå er historien slutt. Kvinnen med det varme blikket la i natt ned pennen og sa at siste kapittel var ferdig. Anne-Cath med det lure smilet og en litt uskikkelig krok i munnviken. Anne-Cath med den varme stemmen som fortalte oss vår barndom. Mens vi satt der i morgentrett oppvekst over brunostskive og melkeglass. Du var liksom vår mormor også. Ingenting i verden var bare vondt og vanskelig, når du var der hver morgen med den varme, snille stemmen din. Og vi elsket deg med åtte ganger åtte ganger åtte ungers kjærlighet. Du fortalte oss om barndom, som ingen hadde gjort det før. Om Guro som flyttet til byen, som var litt ensom og som savnet en pappa som var borte. Om Mormor som var både modig og engstelig på en gang. Vi har bodd der alle sammen. På Tiriltoppen og i Skogen. Vi har alle trengt en venn som Knerten. Vi har alle trengt en slik mormor. Og vi trengte alle en Anne-Cath som så verden med barnas blikk. For oss var stemmen din lyden av en god barndom. Nå er vi voksne. Nå er det du som skal være folungen og løpe fort som en vind. Du skal løpe mellom blokkene på Tiriltoppen og inn gjennom skogen bak. Du skal løpe mens håret pisker og latteren triller i magen, på hardtrampede skogsstier. Du skal løpe ved siden av toget mens det pruster og blåser og snakker, hele veien hjem til Gampetreff. Nå er det vår tur til å fortelle historiene.