Kom mai du skjønne milde?

Her om dagen fikk min fireårige datter sitt aller første russekort. Ever. Hun kom bærende med det som det var årets første hvitveis, og en liten stund der syntes jeg jo det var veldig søtt. Men så begynte jeg å se nærmere på teksten på kortet. Jeg legger det ved her, fordi jeg antar at ungene mine ikke kommer til å lese bloggen min på noen år enda. Og fordi jeg føler jeg må ha med beviset, for at dere skal se hva jeg snakker om. Jeg er ikke akkurat så prippen av meg, altså... men seriøst. I vårt hjem ble det herved innført diktatur. Diktatoren (også kalt mamma, eller som min sønn, som driver og lærer seg å bruke hermetegn i luften sier du "mamma".) avgjorde kjapt at "vitsen" på dette kortet vil føre til en del spørsmål, som man ikke ønsker at barna skal stille helt enda. Ikke så mye for min egen del, som for at jeg ikke synes en fireåring er gammel nok til å bli forklart all deler av verdens forferdeligheter. Om hvor onde voksne mennesker kan være med barn. Og jeg vet at Thomas Giertsen og Otto Jespersen nok er uenig med meg, men jeg synes ikke man skal tulle med alt.

Misforstå meg riktig, ungene mine har fått forklart hvordan barn blir til. Vi har da lest vår Trond-Viggo. Vi har også snakket om å ikke sette seg inn i bilen til noen man ikke kjenner, eller ta imot godteri. Og at de eier sin kropp, og alt det her. Men vi har ikke tatt det så konkret som vi ville måtte gjøre om jeg skulle forklare hvorfor denne dvergen måtte stables på beina igjen. Den fireårige eieren av kortet kan jo ikke lese, så for hennes del var det jo ikke så farlig. Men det kan definitivt hennes åtte år gamle bror. Og han leser mer enn gjerne, og om det er vitser så lærer han de utenat og forteller de på skolen. Selv om han egentlig ikke skjønner de. Så jeg innså raskt at dette russekortet var en tikkende bombe, og den røde ledningen, eller var det den grønne... måtte kuttes umiddelbart.

Da er selvsagt det betimelige spøsmålet. Hva gjør man som mor. For uansett hvordan man vrir og vender på det så ender man opp som en mor man ikke føler seg helt komfortabel med å være. Valget står liksom mellom å være:

• Den sensurerende moren Som ved hjelp av en svart sprittusj sensurerer kortet og ufarliggjør det. Ikke egentlig et godt alternativ, man driver da ikke med sensur... og ungene vil selvsagt hive seg over alle russekort de kan finne i fremtiden for å få med seg den dødsspennende vitsen før mor finner frem sprittusjen. Kanskje utvikler det seg et svartebørsmarked for uanstendige, usensurerte russekort i barnemiljøene i familien?
• Den slemme moren Som sier det kortet tar jeg, og jeg vil ikke ha mer snakk om den saken Barna blir sure, og mor skammer seg litt.
• Den ærlige moren Som sier, det kortet tar jeg, for det står ting på det som jeg ikke synes barn skal lese, og som jeg ikke synes man skal tulle med. (Konsekvensen er selvsagt at ungene om nødvendig er villige til å spise fisk, eller rydde rommet (eller noe annet som for barn fremstår som naturlige synonymer til "å gå gjennom ild") - for å finne ut hva som står på det kortet)
• Den løgnaktige moren Som sier, russekortet ditt... neeeei det har jeg IKKE sett... men du skal se du får et nytt i morgen.

Jeg valgte den siste der... russekortet ligger nå i papirsøpla her på kontoret mitt. Og Simen, fra mediegymnaset: Min trøst er at du mest sannsynlig vil få unger selv engang. og unger har en stygg tendens til å finne ting de ikke bør finne. Som det gamle russekortet ditt fra dengang du var russ. Og da er den din tur til å forklare...