tirsdag 26. mai 2009

Hvem hater vi denne uken?

For noen uker siden var det Nina Karin Monsen, denne uka er det David Irving, og midt i mellom der et sted var det Synnøve Svabø. Mennesker vi elsker å hate. Mennesker vi snakker irritert om i lunsjen, på Facebook og Twitter og altså i bloggene våre. Synnøve tilga vi relativt fort. Hun hadde vett til å beklage. Og vi vant jo tross alt omsider Grand Prix igjen. Men der og da, mens vi satt i stuene våre og hysjet på snakkesalige TV-Synnøve med laptopen på fanget så stod det ikke om mye annet i statuslinjene våre her og der.
Det er jo veldig menneskelig. Vi lar oss provosere. Vi ytrer oss og tar avstand og som deltakere i det store korslaget får vi samstemt sagt fra at dette er mennesker som knapt er verdt den møkkete jorda de går på. De har forulempet oss ved sine meninger, og deres rene eksistens provoserer oss. Og vi er så salig enige med hverandre og sier det igjen og igjen. Og gjennom å uttrykke sterkt og tydelig hvor ondhjertede disse menneskene må være, så tar vi jo indirekte på oss selv den hvite cowboyhatten og helterollen. Vi plasserer oss selv som den som er bærer av de rette verdiene. Selv blir jeg litt skremt av styrken i motstanden vår. (for jeg gjør det jo selv også) Jeg skal være den første til å ta avstand fra meningene til Monsen og Irving. Deres menneskesyn strider, hver på sitt vis, mot grunnleggende verdier i meg. Jeg har vært i konsentrasjonsleire, og inntrykkene derfra er uutslettelige. De står der som monumenter over bestialitetens historie, og fornektelsen av holocaust er for meg hinsides en hver forstand. Men samtidig er det noe i det der med "Jeg er dypt uenig i det du sier, men jeg vil forsvare din rett til å si det". Jeg synes Irvings ytringer er så hinsidige at de burde overhøres. Det er ikke det samme som å si at de ikke bør sies. Han kan gjerne få hevde at holocaust er oppspinn for min del. Og da må jeg og alle andre få si at det er tøv. Jeg synes en slik ytring bør mottas på samme måte som Gry Jannicke Jarlums påstander om at hun hadde vært bortført av UFOer. Det er åpenbar idioti. Begge deler er realtivt enkelt å møte med motargumenter, om man da i det hele tatt synes det er verdt å gidde å ta debatten. Det kan være like virkningsfullt å trekke likegyldig på skuldrene. Jeg opplever Irving som en mann som liker å provosere og få motstandere. Han liker blesten han får, og for hver person som protesterer og demonstrerer vokser han selv i egne og tilhengernes øyne. En helt mennesklig reaksjon, også fra Irvings side. En hver opposisjon skaper en posisjon. Jeg er tilhenger av saklig debatt. Men jeg er dypt motstander av å fungere som en mediemobb. Som hater og misliker så sterkt at vi er med på å hause opp en stemning. Både fordi det gir Irvings meninger større tyngde enn de bør få, men også fordi det har skjedd mye ondskap i verden utført i det en selv opplever som rettmessig harme. For 65 år siden barberte man håret av jenter som hadde hatt tyske kjærester. Ikke fordi man var onde, men fordi man var på riktig side. Fordi man i egenskap av å ha vunnet krigen kunne la seg fylle av en rettmessig harme. Som kanskje i bunn og grunn ikke er så veldig forskjellig fra de følelsene man engasjerer seg for å ta avstand fra. Og i ettertid ser man det for hva det er: Ondskap utført av mennesker som ellers er velfungerende og oppleves som snille mennesker.
De grimmeste av de menneskelige følelsene.
Jeg tror ikke noen vil barbere håret av David Irving. Men jeg tviler ikke på at det finnes ellers snille mennesker som i løpet av de siste ukene har ønsket all verdens ondskap over både Irving og Monsen. Og litt ondskap til Synnøve Svabø også, kanskje.
Men om man møter ondskap med ondskap så blir sluttsummen bare at det blir dobbelt så mye ondskap. Kanskje vil man vise tydeligere avstand om man møter ondskap med likegyldighet. Eller med saklighet. Om man sitter rolig i en debatt og spør "Hvordan kan du mene dette?!!" Om man ikke hytter med neven og brøler når man møter dette mennesket, men derimot bruker munnen sin og ordene sine til å si fra. Til å si at dette er ikke akseptabelt. Eller faktisk bare ser en annen vei, trekker på skuldrene og snakker om noe annet. Bruker tiden sin på noe bedre. Hat er ikke det eneste svaret på ondskap. Og det er sjelden det beste svaret. For min egen del handler dette om verdier. Jeg synes verdiene Irving, og Monsen kommuniserer er helt hinsides all forstand. Men jeg kan ikke ta avstand fra holocaust, ved å hate et annet menneske, eller bli del av en mobb. Og jeg er ikke sikker på om man oppnår noe som helst ved å nekte Irving en hotellseng på Lillehammer. Faktisk så tror jeg Irving ikke opplever det som annet enn forsterkende. Han blir en martyr for sine, og opplever det som urettferdig. Et offer for sine meninger. Nabojenta var her under Dagsrevyen i dag, og hun spurte om Irving var modig. Og jeg måtte svare at jeg tror nok han er det. Men ikke på en god måte. Det er en glidende overgang mellom mot og trass.
Så om Irving kom opprådd på døra mi, skulle han alltids fått en seng. Ikke fordi jeg ønsker ham her, eller fordi jeg på noen måte er enig med ham. Men fordi jeg ikke ønsker å være et slikt menneske som stenger døra for mennesker som trenger det. Jeg lover ikke at han hadde fått det trivelig her. Jeg tror sannelig jeg skulle ha benytta tida godt og prøvd å prate ham til vett natta gjennom. Og jeg kan ikke love at hverken vekkerklokka eller låsen på døra hans ville virke som smurt når morgenen kom. (Så det er nok overveiende mulig at han ville gått glipp av sitt møte med de norske nynazistene.) Men han skulle ikke kunne sagt annet etterpå enn at han hadde fått mat og seng. (Og i tilfelle du lurer: ja, jeg brukt det mest sannferdige (OK styggeste) bildet av ham jeg fant.)

3 kommentarer:

Tonje F sa...

nok en gong kloke ord frå deg. Støttar siste talar, sjøl om eg som du har vore kraftig irritert opptil fleire gonger dei siste vekene...

Tonita sa...

Meget bra skrevet. Vel verd å ha lest nå på morgenkvisten. Velfortjent Sonitus listing!

Rachel sa...

Jeg er veldig enig om det du sier om "mediemobbens makt". En liten kommentar mht David Irving opp i dette. Jeg er enig at det er greit at han får uttale seg, men det er synd at han får det på TV i beste sendetid. Så mye er ikke meningene hans verdt...http://rachelslekegrind.blogspot.com/2009/05/tabloidisering-av-daivid-irving.html