mandag 15. juni 2009

Hverdag

Dette er et blogginnlegg som skal handle om alt det som bare er nesten her i livet. Jeg driver jo med scrapbooking, som jo er å lage kreative og litt avanserte fotoalbum. Og av og til tenker jeg at jeg at det å sette bilder i album, jammen ikke er en spesielt sannferdig greie. Det er ikke det at de bildene man setter inn ikke er sanne. Men de er jo den vellykkede versjonen av livet. Blinkskuddene. Hver gang vi fremkaller bilder er det en rekke blder som bare blir kastet, eller lagt i en skuff. Mens noen andre blir puttet i album og vist frem. Og sånn er jo livet. Vi drar ut høydepunktene. Vi snakker om de gode samtalene. Om den perfekte ferien. Om kvalitetstid. Om det vi ønsker skal være essensen av det hele. Vi er på en måte våre egne biografer og forteller oss selv og hverandre om livet slik vi vil det skal være. Men det er jo ikke sant. Livet er ikke bare solskinn eller bare regn. Livet er også veldig hverdagsgrått. Nitrist og kjedelig. Livet er de uinteressante samtalene. Morgentrøtthet. Det å sovne i stolen fremfor TVen. Slitne kvelder der man ikke har energi nok til å rydde ut av oppvaskmaskinen. Klesvask i vaskekjelleren. Plenen som er litt for lang og roteskuffen man aldri får tømt. Alt man ikke rekker. Livet er de litt slitsomme folkene man kjenner, og de ekstra kiloene man burde jobbe av seg gram for gram. Livet er halvsure unger og halvsure sokker. Hvite løgner, og de minuttene ekstra man ligger om morgenen mens man snoozer. Damelegger med skjeggstubb og overkokt pasta. En søplepose som må bæres i søplekassa, og middagsrester som har stått for lenge i kjøleskapet og må kastes. Lange hår som voser ut der man ikke vil ha lange hår. Hverdagen rett og slett. Alle de dagene og tingene og vanene man ikke tenker over, eller det man skammer seg over og det man gjør når man er alene. Når ingen ser. Og sammen med alle de gode øyeblikkene og blinkskuddene så er det vel det som er livet da.
Og egentlig er det ikke så verst. Vi må bare huske på at det er slik for alle. Vi har alle våre skivebomskudd, våre dårlige vaner og våre små ting som vi kanskje ikke en gang vet om eller tenker over selv. Noe kan vi le av og noe er for sårt til å le av. Og noe er bare hverdagsgrått og uinteressant. Poenget mitt er kanskje at ingen av oss er perfekte. Som min mor en gang sa så har selv kongen sure sokker. Men noen er bare flinkere biografer. Flinkere til å vise frem fotoalbumene, og gjemme og glemme de andre bildene nederst i en skuff. Andre er kanskje for lite flinke til å se på blinkskuddene. Men fokuserer mest på det som ikke ble så bra.

2 kommentarer:

Anita Cathrine Karoline sa...

selv kongen har sure sokker ja.... bra sagt.

nok et fint innlegg fra deg :)

Anonym sa...

Har alltid likt grått... Frå mørkegrått til det lysegråe... Grårosa og gråbrun.. Gråblå og grågrøn...
Kanskje vi ikkje hadde sett like stor pris på dei flotte fargane om vi ikkje hadde litt grått innimellom..?


Klem frå TBO