Om å holde sin sti ren

Er det andre enn meg som har lagt merke til at det skjer en endring på Facebook? I starten var det nettnerdene og fjortisene som frekventerte der. Så var det vi som er rett bak nettnerdene. Vi som er veldig aktive nettbrukere, men som ikke er først med det nye. Så kom det flere og flere, og til slutt begynte det å ramle inn en del av de som i utgangspunktet var skeptikere. De som tok prisipielt avstand fra Facebook da det kom, men som etterhvert har funnet ut at det kanskje ikke er så ille. Nå har en ny gruppe gjort sitt inntog. Besteforeldregenerasjonen. De som faktisk husker krigen. Her om dagen fikk jeg en venneforespørsel fra min onkel Kjartan, som er født i 1933. Jeg er dødsimponert! For ham, som er en moderne mann med et nært forhold til både barnebarn og oldebarn er jo dette en veldig fin måte å holde kontakten på. Være en del av livet deres, selv om de ikke nødvendigvis sees hver uke. Akkurat som for oss andre, som plutselig kan følge med på hva venner fra videregående driver med. Som ikke lengre trenger å ha så himla dårlig samvittighet for at man ikke greier å holde kontakten med alle menneskene man liker så godt, men som lever livet sitt et annet sted enn hva man gjør selv. Men hva skjer så med de som var først ute? Er de klare for å dele sin lekegrind med gamle tanter, og foreldrene til bestekompisen? Det vil jo naturlig nok føre til at man kanskje må gjøre en litt grundigere vurdering av hva man legger ut i statusfeltet. Om dagen derpå og hard festing f.eks. Men sånn er det jo bare. Nettet er faktisk en del av verden. Og selv om mange opplever det som et fristed, så er det faktisk bare en del av samfunnet. Og dermed gjelder jo igrunn de samme uskrevne reglene her som ellers. Jeg synes nettet er en fantastisk sosial arena. Det er et vindu til verden fra din egen sofakrok. Og med mobilt bredbånd kan du faktisk ha det med deg hvor du enn er. (Jeg sitter f.eks akkurat nå på en hytte i strandkanten i Kristiansand. Havet er tre meter unna meg) Tenk på alle de som av en eller annen grunn ikke kan ha et aktivt fysisk liv. Mennesker med sosial angst, unge mennesker som sitter på et sykehjem på grunn av trafikkulykker eller MS f.eks. Jeg har venner som har fysiske sykdommer som i stor grad binder de til hjemmet sitt. Men nettet er der når man har krefter og føler seg frisk nok. Nettet er et sted der du kan ha sosial kontakt med gamle venner og et sted der du kan skaffe deg nye venner. Hva gjør ikke det for den mentale helsen når en kronisk sykdom gjør at en knapt kommer seg utenfor dørene? Uten nettet ville en i mye større grad være avsondret fra verden. Nettet er dessuten et sted der du kan finne andre mennesker som er interesserte i den samme lille segmentet som deg. (For min del vil det f.eks si at jeg kan finne andre mennesker som er ihuga Billy Joel-fans, og de står ikke akkurat på hvert gatehjørne) Og jeg tror det er mengder av eldre mennesker som har mindre sosial kontakt enn de egentlig ønsker. Tenk så fint da at de også blir nettbrukere.

Men nå skal jeg sosialisere "helt på ekte" som vel må være en god omskrivning av nerdeuttrykket IRL (In real life) På bildet: Min onkel Kjartan. Ivrig krabbefisker, pensjonert snekker, bestefar, oldefar og altså min Facebook-venn. Velkommen skal du være onkel!!