tirsdag 7. juli 2009

Oss raringer imellom

Noen av oss synes jo Michael Jackson var en raring. En flink musiker. Men en raring. Og etter å ha sett diverse minneprogrammer og dekningen av både dødsfall og offentlig sørging, så er det to tanker som sitter igjen. Den ene er at han virkelig var en snodig fyr. Apekatt og oksygentelt og plastiske operasjoner og hamskifte og det hele. En helt ekte raring. Det andre er et spørsmål. Er han egentlig rarere enn en god del av de som sørger over ham? Som hyler utenfor portene av Neverland og gråter seg tomme mens de hulker frem "we will always love you, Michael". Altså. jeg skjønner ikke alltid Amerikanere. Om jeg skal generalisere og vrenge fordommer ut av meg, så vil jeg si at de ofte snakker høyt, er småignorante overfor andre lands vis og vaner, og at de tar mye plass, er voldsomt religiøse (takker Gud i annenhver setning og tror gjerne at han driver med direkte inngripen i deres hverdag og småting) og er veldig følelsesmennesker. (Samtidig må det sies at jeg ennå ikke har møtt en amerikaner som er arrogant, uinteressert eller uvennlig). Dette er selvsagt synsing fra andre sida av Atlanteren. Men for meg så virker det veldig fremmed å gråte hulkende utenfor en superkjendis hus. (Jeg ville ikke engang gjort det utenfor Billy Joels hus, liksom. Det hadde ikke ramla meg inn. ) Det virker også veldig rart at en hver c-kjendis nå gråter krokodilletårer foran fjernsynskameraene og sier de elsket ham så fryktelig høyt. Og iukke hverdagsfølelser som vi har her hjeme på bergen. Alt er større i Amerika, også følelsene. De ELSKER der borte. Med store bokstaver og store tårer og store ord. Også snakker de om hva VI gjorde mot ham. Offentligheten, som gjorde ham til et jaget dyr, liksom. Og så tenker jeg at med apekatter og fargeskifte og Peter Pan-fascinasjon og det hele så la han vel trengt tatt litt opp til det selv da. Sårri altså... det finnes faktisk en rekke a-kjendiser som har valgt å holde seg unna/trekke seg unna offentligheten. Mel Gibson har greid å få ikke mindre enn et fotballlag av barn uten at noen av oss greier å ramse opp navnene deres (og de heter ikke engang det samme som hverandre) Det har også Diana Ross klart. OG Tom Cruise og Nicole Kidman med sine to adoptivbarn. Men nå velger plutselig kjempenormale Scientologi-hoppe i ophrasofaen-Tom en annen linje for lille Suri. Og han gjør det på Michael-måten. Han blir eksentrisk. Og plutselig er han og Suri og Cathy "jaget vilt" På samme måten som andre eksentriske stjerner som Madonna (adoptere halve Malawi mot foreldrenes vilje), Britney (truseløs/hårløs/barnløs), Angelina (x-blod rundt halsen - nå adoptivmor for resten av malawi og en del andre steder) Men spørsmålet er jo om de ville ha vært like jaget uten å ha vært så offentlig eksentrikere? Og neste spørsmål er jo selvsagt om de egentlig er så mye mindre rare enn Michael? Og er noen av de egentlig rarere enn de som gråter og hyler og ELSKER disse stjernene for alltid? Bare lurer altså.

4 kommentarer:

Anita Cathrine Karoline sa...

*kremter*

Altså nå, duh, altså, la nå folk få sørge i fred faktisk....

Jeg griner fortsatt fordi Werner er borte. Har ikke noe problem med å forstå at folk sørger over MJ. Faktisk.

pia iris sa...

jeg skjønner ikke det hysteriet og den store sorgen se sier de føler for et offentlig menneske.
man kan vel ikke bli så glad i noen og føle så sterk sorg over noen de aldri har hatt noen form for toveiskommunikasjon...

ps. gleder meg til å se din fødselsdagskalender ;-)

Tonje F sa...

Kan ikkje seie at eg personlig sørgar over at MJ er død, men eg syns det er forferdelig trist fordi eg trur han var ein veldig veldig skrudd person som ikkje følte seg trygg. Eg trur rett og slett han var emosjonelt underutvikla, og eg tvilar på at han nokonsinne fekk oppleve ekte lykke.

Og så syns eg det er forferdelig tragisk at eit menneske kan bli slitt så i fillebitar av offentligheita.

Jaja, eg trur han har det bedre der han er no.

Anita Cathrine Karoline sa...

Pia Iris, det handler om sorgen over tapet av en person som har gitt deg ekstremt mye, over hva som kunne ha vært og hva som er gått tapt.. Jeg kan ikke forklare det skikkelig fordi det finnes ikke ord som er tydelige nok. Jeg kan ikke forstå de som hylgriner i dagesvis utenfor portene til hans familie, men jeg har ikke noe problem med å innrømme at tapet av Jan Werner kommer alltid til å ligge som en klump i hjertet mitt.