Prisen for fred

Oslo, 10. Desember 2010. Jeg sitter på kontoret mitt i femte etasje med utsikt over Stortorget. Ute er det grått, vått og mørkt. En vanlig dag ville jeg kunne lent meg litt fremover for å se juletreet som står midt på Stortorget, og tenkt at det jammen er litt idyll likevel. Det finnes lyspunkter i det mørke. Men ikke i dag. I dag er det ikke idyll. I dag er det Obama. Dueflokken på taket av Andvord-bygget på andre siden av torget jages opp av helikoptre som kontinuerlig suser lavt over byens hustak. En måke flyr litt høyere enn hva som sikkert er ønskelig fra Secret service og de andre påpasserne. Kanskje blir den sett på som en sikkerhetsrisiko der den lar Obama være Obama mens den sakte seiler over byen sin? Hundre meter lengre oppe henger et helikopter stille i luften og observerer det som skjer. Det er godt det ikke var helikoptre i bruk under andre verdenskrig, tenker jeg. For da kunne en slik dag blitt som nyttårsaften for krigsveteranene. At eldre mennesker blir redde når de hører smellene, fordi de husker krigen. Men det er kanskje ikke så mange igjen som husker krigen på den måten. Tenker jeg. Tiden går jo. Mennesker byttes ut. Nede på torget rusler en kvinne med svart jakke og en liten hvit hund i bånd. Jeg føler meg helt sikker på at hun også har hørt på radioen at Obama har landet. Kanskje hørte hun også at radiostemmen fortalte at Obama kom ut av flyet sitt og hadde på seg vinterfrakk. Det var da enda godt, tenker jeg. For det er sånn råkaldt i dag. Sånn som det kan være på fuktige desembermorgener, når Norge fremdeles ikke har bestemt seg for om det vil være høst eller vinter. Og da må man prøve å ta vare på den varmen som finnes. Jeg tenker at damen nede på fortauet helt sikkert også tenker på Obama i dag. Hun går med raske skritt mot Karl Johan der de hvite stemningsfulle julelysene i dag utkonkurreres av glorete, fargede, blinkende blålys. Det er så amerikanisert, tenker jeg. Jeg lurer på om Obama får sove i natt, men alt dette bråket og styret rundt seg. Får man sove om man har fire helikopter med søkelys utenfor vinduet? Og betaler han egentlig klimakvote for helikopterne og Air force One? Det slår meg at livet hans må være alt annet enn fredelig.

Og det er vel det alt dette egentlig skal handle om.

Fred. Fredsprisen. Prisen for fred.

Dagen har allerede blitt litt lysere. Jeg legger merke til at klokka i domkirketårnet utenfor vinduet mitt fremdeles ikke er reparert. Noen ting endrer seg ikke. På noen områder står tiden stille.