Tankespinn om tenkemønstre

På tross av flere oppfordringer så utsetter jeg den med sporten noen dager til. Det at jeg har vært litt sportinteressert i det siste får bare fortsette å være et lite julemysterium. I dag vil jeg derimot skrive litt tankespinn om det oppbyggelige. Eller mangelen på det oppbyggelige, kan man vel kanskje si. Det har nemlig slått meg i det siste at man i veldig liten grad tenker over hva som er "sunt" å tenke på. Man spise sunn mat og holde seg i form fysisk, være aktiv og engasjert på jobb og sørge for at man er up-to-date. Men hva med tankene våre? Personligheten vår. Det som ER oss. Er kanskje også det noe man burde pusse og stelle med så det blir bedre enn det er i dag? Visst vet man at det er bra for helsen å tenke positivt. Men hva med andre tankemønstre? Det er jo anerkjent at man kan drive med atferdsterapi og dermed forsøke å endre folks negative adferd gjennom behandling. Men hva med motsatt vei? Er det mulig for oss mennesker å drive med forebyggende atferdsterapi? Jeg lurer nemlig av og til på det som oppleves som "samfunnes forfall" rett og slett skyldes mangelen på oppbyggelighet. Det beste eksempelet er kanskje økningen i antall overgepssaker mot barn. Hva om det ikke bare har med at man nå får vite om ting som tidligere har blitt holdt skjult? Det det jo faktisk må skyldes er jo hodene til folk. Alle overgrep starter jo inne i noens hode. Er det noe med samfunnet som gjør at det som skjer inne i hodene til folk er annerledes nå enn tidligere?!! Man kan kanskje si at i noen menneskers hoder skjer det en eller flere feilkoblinger som i siste ledd fører til overgrep mot barn. For det er jo ikke nok med seksuell tiltrekning mot barn. For at et overgrep skal skje må jo faktisk overgriperen være immun mot eller overse en rekke moralske mekanismer som slår inn. "Man skal ikke skade andre"-mekanismen. "Jeg er voksen og dette er et barn"-mekanismen. Og selvsagt også mekanismer som handler om vissheten om at man bryter et tabu som, om man blir avslørt, vil endre hvordan man sees på til evig tid. Samfunnets evige "sånn gjør man bare ikke" Men om man tenker slik på det så ligger det jo som en underliggende premiss at det finnes enorme mørketall i flere ledd. Toppen av isberget er de som blir tatt. Mens det store isberget under vann er alle de overgriperne som aldri blir tatt. Alle de barna som ikke sier noe. Som tier og lider. Og om man skal følge den logikken så finnes det da et enda større isfjell under vann, som dette isberget har revet seg løs fra. Av potensielle overgripere, som retter sin seksualitet mot barn, men som stoppes av alle mekanismene og aldri gjør noe annet med det enn å tenke i sitt eget hode? Er det slik det er? Jeg tror faktisk ikke det. Det er absolutt ikke politisk korrekt å si dette, men jeg tror seksualitet til en viss grad kan styres. Og jeg tror overgripere i stor grad er mennesker som i større grad enn andre er opptatt av sine egne behov og blinde eller uinteresserte i andres. Og jeg tror at de mange overgrepene kanskje er den grimme baksiden av den økende "jeg er som jeg er"- tankegangen. Innenfor det de fleste opplever som "normalitet", (tolket i ordets mest moderne og videste form, altså alt som er frivillig og ikke skader andre) er det opplest og vedtatt at når det kommer til seksualitet så er det bent ut skadelig å undertrykke tiltrekning man føler mot noe som helst. Man helst utfordre seg selv og bryte grenser. Fokuset på ens egen nytelse og jakten på denne kan for enkelte bli på grensen til det ekstreme. Og det er da jeg lurer på om det kanskje også er selvforsterkende? Desto større fokus en har på sin egen seksualitet, desto større plass får den i livet ens. Og er dette en medvirkende faktor også når man snakker om de som begår seksuelle overgrep? En slags blind tro på at man har rett til å teste ut alle lyster man måtte ha. Selv når disse går ut på å skade andre. Og kanskje er det også slik at den økende seksualiseringen av barn, både gjennom omtale av overgrepsaker og gjennom media ellers, er med på å flytte barn nærmere plassen som seksuelle objekter i mange menns hjerner. Og at kombinasjonen av dette blir at flere begår overgrep mot barn. Det jeg egentlig lurer på er om man kan forebygge for eksempel seksuelle overgrep mot barn gjennom å prøve å snu tankegangen. Når man tror man kan behandle det med atferdsterapi. Burde det da ikke gå å forebygge det?!! Og i tilfelle... betyr det at holdningsskapende arbeid også fungerer på andre sider av menneskets "moralske" identitet? På hva vi synes er greit eller ikke. Kanskje bør hver enkelt av oss i større grad ta ansvar for å forebygge skadelige tankemønstre. Ikke bare når det kommer til det seksuelle plan, men også egosime, grådighet, misunnelse og en rekke av de andre dødssyndene? Kanskje bør vi i større grad enn vi er være kritiske til hvilke inntrykk vi utsetter oss selv for fra film, tv og bøker. Og heller sette oss med med noe from og oppbyggelig litteratur fra sekstitallet. Kan vi rett og slett tenke oss til å være bedre mennesker enn vi er?