Kjære NSB - et slag åpent brev

I dag ble nok en morgen der man våknet til nyheten om at det er kaos i kollektivtrafikken Det virker som om hver gang det blir kaldere enn 8 - 9 minusgrader så er det noe hos NSB som slutter å virke. Det går i allefall slett ikke alltid et tog. I dag gikk informasjonssjefen i NSB ut via NRK og oppfordra folk om å ta bussen eller kjøre sammen med naboen.

Jeg for min del er togpendler. Hver morgen befinner jeg meg på Eidsvoll stasjon med forventning om å bli fraktet til Oslo S, og hver ettermiddag befinner jeg meg på Oslo S med samme forventningen om å bli fraktet tilbake. Jeg er en trofast NSB-bruker. Jeg har månedskort. Det betyr at jeg betaler 1.800 kroner i mnd for at NSB skal ta hånd om jobbreisen min. Det er muligens tidenes dårligste investering, og etter de siste ukenes togkaos så undrer jeg meg om det ikke burde ligge en større forpliktelse i det fra NSB sin side enn det åpenbart gjør. Jeg "abonnerer jo" faktisk på NSB. Uansett hvilke togproblemer de måtte ha, og om toget går eller ikke så betaler jeg det samme. Utgiftene jeg får, når jeg må ta bilen til jobb, er tilleggsutgifter som jeg må ta fra egen lomme, og kommer i tillegg til det jeg allerede betaler for månedskortet. Ikke for å være smålig altså, men det trengs ikke mange dager med togproblemer før det faktisk er snakk om betydelige kostnader. Å kjøre bil til byen koster nemlig penger. Det er sju mil hver vei med bensin og slitasje på bilen, i tillegg kommer parkering (i parkeringshusene koster det 2 - 300 kroner for en hel dag) Og så er det bompenger da. Så det trengs bare 3-4 dager med "beklager, toget går ikke" i løpet av en mnd før mine månedlige reiseutgifter er oppe i rundt 3.000 kroner i mnd. Og da har vi ikke engang begynt å snakke om kostnaden av arbeidstimene som går tapt fordi arbeidstakere som meg ikke kommer på jobb klokka åtte men klokka ti. Dette er åpenbart noe NSB forventer at kundene skal være villige til, uten å mukke spesielt mye. Så lenge NSB sier "beklager" over høytaleranlegget, så skal det være greit tydeligvis. Og jeg har enda ikke hørt NSB si at man kan sende reiseregning for ekstrautgiftene til de. Hadde vi akseptert noe slikt av noen andre? Jeg synes NSB forventer vel mye fra sine kunder nå. Ikke bare skal vi være villige til å ta den økonomiske kostnaden med å måtte finne annen reiseform enn toget vi "abonnerer på". Vi skal også ha en risikovillighet som grenser opp mot det ekstreme når det gjelder de viktigste tingene i livet vårt. Jobben og ungene våre. På jobben skal vi åpenbart kunne komme slengende inn klokka ti på formiddagen (og vi tør ikke beramme noen møter eller annet før det, for det er for risikabelt, rett og slett) for så å gå klokka tre igjen for å rekke barnehage. Men den er det jo ikke sikkert vi rekker likevel. For kanskje står vi på Oslo S eller i Romeriksporten i et par timer. Og det som er som et indre gnagsår for oss foreldre da er at ungen vår faktisk sitter og venter på oss. Mens barnehagepersonalet med rette ser oppgitt på klokka og lurer på om de må overlevere ungen til barnevernvakta, fordi foreldrene faktisk ikke kom og henta ved barnehagedagens slutt. Dette er satt på spissen. Men ikke mye dessverre. Det aller viktigste for meg i hverdagen er at barna mine har det bra. Jeg er ikke villig til å risikere noe som helst i så måte. Men når jeg blir stående på Oslo S som en slags gissel, og toget som skal sikre at jeg får henta ungene mine i tide, faktisk ikke går. Da føler jeg at NSB krever for mye av meg. Både jeg selv og mange andre pendlere jeg kjenner har endt opp med hjemmekontor fordi vi ikke TØR å stole på at NSB frakter oss hjem igjen tidsnok til å hente i barnehagen. Da blir NSB en belastning ikke et hjelpemiddel. Som kunde og pendler er det to ting jeg forventer.

1) Jeg skal få det jeg betaler for. Nemlig å kunne stole på at jeg blir frakta til jobb og hjem igjen såpass i rute at jeg rekker både arbeidsdag og barnehage. 2) NSB og politikere bør vise forståelse og villighet til å kompensere at de gangene det ikke går så er det jeg og alle de andre som står på stasjonen som blir pålagt både den emosjonelle og den økonomiske kostnaden det medfører.