tirsdag 19. november 2013

Når ble du sist støtt

”Om noen opplevde det jeg sa som støtende, så beklager jeg det”, er blitt en etter hvert klisjefylt slager i blant lettvinte unnskyldninger.

De fleste av oss ser jo at det ikke er en ordentlig unnskyldning, ettersom man ikke tar ansvar for noe som helst av det man har sagt eller gjort. (En unnskyldning bør inneholde en god del av ingrediensen "det var dumt av meg, og jeg angrer".) Men i tillegg så er det en ”unnskyldning” som på en snedig måte også greier å rakke litt ned på de man tilsynelatende unnskylder seg overfor.

Det er nemlig få ting som er så lite ”i tiden” som å bli støtt.
Spør bare deg selv: når ble du sist støtt? Jeg tror de fleste av oss vil ha problemer med å svare. Og vi vil nok aller helst si at vi ikke blir så lett støtt egentlig.

Det kan jo være lurt å se på hva det egentlig vil si å bli støtt.

Jeg vil si at det er å reagere sterkt negativt på noe, på en prinsipiell og etisk måte. Når man reagerer med ubehag på en ytring eller handling. Det er vanligvis ikke viljestyrt, men følelsen er så sterk at den gjerne får smitteeffekt på den som sier/gjør det, og gjerne med det som konsekvens at man synes mindre om vedkommende som sa/gjorde enn før det skjedde.

Jeg kjenner knapt noen som med høyt hevet hode ville si at de blir lett støtt. Å bli støtt er noe sarte mennesker som ikke er bereiste og verdensvante blir. I 2013 kjenner vi godt til det menneskelige mangfold, enten det er snakk om crossdressing, religiøse viderverdigheter eller andre ting. Det skal mye til å støte en menneske anno 2013. Idealet er å trekke på skuldrene og si "vi er alle forskjellige."
Så det å si at man ble støtt av noe hører rett og slett ikke til i idealpakken for det moderne mennesket. 

For å si på en tidsriktig måte 
Det er å bli lett støtt, er ikke tatt med i den siste oppgraderingen av programvaren for oss moderne mennesker. Så om du har husket å oppgradere til ”menneske versjon 2013”, så driver du ikke med slikt. Å bli støtt over ting hørte til i et fordums operativsystem, og kan sammenlignes med å arbeide på WP 5.1, eller å ringe med en Nokia 318. (Det at du ikke har lagt merke til at oppgraderingen har kommet, gjør jo dessuten at vi som har vært på den nye plattformen lenge, lurer på om du er helt teknologi-sinke.)

Men jeg kan trøste med at det finnes en snedig bug i systemet. En bug som gir en rett til å agere, samtidig som du fremstår ekstra raus.

Catch 22
Mennesket - versjon 2013 er tross alt vant til å synes at "alt er greit, så lenge det ikke plager andre". Problemet er jo at den holdningen slår seg selv i hel. Det er en "Catch 22 der. 
For om alle har bestemt seg for at man synes alt er greit, så er det jo ingen som blir plaget heller. 
Og da skulle man jo i teorien trekke på skuldrene og smile godmodig til alt, mens vi sa "pytt sann, ingenting å bry seg om". Men det greier vi ikke helt. Det blir liksom ikke helt bra da heller. 

Dermed har oppgraderingen til menneske versjon 2013 inkludert nettopp oversikt og evne til empati som en av sine viktigeste holdninger. Moderne mennesker blir ikke støtt selv, men de tar ansvar for å hindre at mennesker som er mer lettstøtt enn en selv opplever noen form for emosjonell ubalanse.
Man kan kanskje kalle det "et slags integrert bistandsprosjekt."  I praksis er det en bakdør som står litt på gløtt. 

Man kan nemlig reagere på vegne av andre.
For det finnes nemlig alltid en uhåndgripelig ”noen” som kan bli støtt. Av et lite kors i en halsgrop på NRK, for eksempel. Og disse ”noen” består jo alltid av grupperinger som tåler mindre enn oss andre. Som ikke er så tolerante som "jeg selv" er…

For selv er vi selvfølgelig fullt ut i stand til å høre et menneske snakke, uten at det vedkommende sier blir farget av et kors, en hijab, hudfarge, handicap, en hanekam eller noe annet som gir oss assosiasjoner til annet enn det som blir sagt. Det er en viktig del av vår identitet.

Men "noen" kan jo lett støtes. Og vi er da moderne og empatiske nok til å ta hensyn til "noen". 

Hensynet til tante Olga
Om man må gjøre rede for hvem de, disse som blir støtt,  så personifiserer de seg gjerne som eldre, religiøse, og fra et tenkt introvert bygdesamfunn der man ikke tenker så moderne som andre steder. 

Og disse menneskene har gjerne ikke ytret sin anstøtelse, man tenker seg bare at den finnes. 
At en eldre, kristen grandtante garantert tar sin anstøtelse av å se et homofilt kysse hverandre, for eksempel. 

Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at vi skal miste all medfølelse, eller at et skal være fritt fram med å buse ut med sårende ting. Men det er forskjell på la være å å tråkke for nært, og å ta jobben med å skjerme andre for verden.

Så jeg har et forslag:
Kanskje kan hver og en av oss være tydeligere på hvor grensene går. Kanskje er det på tide at hver og en av oss står fram med det vi blir støtt av.
Så får vi stå for det, og vurdere om det er noe det bør tas hensyn til, eller ikke. 

Som en saksopplysning kan det nevnes at de av mine grandtanter som så mine homofile venner kysse hverandre i bryllupet mitt overlevde det helt fint, og med god margin. Faktisk så levde begge helt traumefritt og med godt humør til de nærmet seg hundre.

I en liten evalueringssamtale med den ene en stund etterpå viste det seg at grandtanten faktisk levde like mye i det moderne samfunnet som i den tiden da hun vokste, opp. Hun var faktisk ikke fanget i 1912, da hun ble født, men eksisterte også  fint ved årtusenskiftet. 





1 kommentar:

Anita Cathrine Karoline sa...

Jeg sier både neger og mongo. Og forbeholder meg retten til det. Men jeg blir også støtt av ting som det tydeligvis er stor aksept for der ute i samfunnet. Vi har alle våre grenser, og dersom alle andres grenser hele tiden skal være ens eget fokus mister man mye av seg selv tror jeg.

Jeg har stort sett hele mitt liv tatt valg basert på hensynet til andre, på tross av hva som har vært rett for meg. Mange ganger har jeg gjort stikk motsatt av hva både fornuft og vilje har fortalt meg, fordi noen andre mente at jeg burde eller måtte gjøre sånn og slik istedet.

Det er det slutt på. Iallefall driver jeg og øver meg på å sette meg selv lengre frem. For det er vel så viktig. Hvem er jeg ellers som menneske, dersom jeg ikke kan være meg selv?

Jeg sier ikke på noen måte at det er ok å være slem, med vilje tråkke på noens følelser, eller overskride deres grenser. Men dersom valget er sort/hvitt, hvem skal man sette først, seg selv og sin identitet, eller andres?