Min plass på jorden

Jeg sitter på toget. Det er trangt, og jeg gjør meg så smal jeg kan. Sitter med beina tett sammen. Ved siden av meg sitter en mann. Har har beina godt fra hverandre. Skrever. Tar den plassen han trenger. Han gjør ikke noe galt. Det er ingenting i veien med ham. Det er noe i veien med meg.

Jeg er nemlig kvinne. Som kvinne er jeg opplært til å ta hensyn, sitte med beina samlet.

Jeg sitter der på toget og lurer på hvorfor jeg fremdeles sitter slik. Hvorfor kvinner, selv i bukser, sitter med beina pent samlet eller i kors, mens menn har friheten i seg selv til å skreve, lene seg bakover. Ta plass. 

Det er lett å tenke seg hvor dette kommer fra. Vi tar likestilling som en selvfølge, men det er ikke mange år siden situasjonen var annerledes. Det er hundre år siden kvinner fikk stemmerett. 100 år. Hva er er det. Et lite pust i tiden. 

100 år siden kvinner fikk lov til å være med å bestemme. Til å offisielt bli hørt på. Før det var man noens. Også etter lovverket. Man eksisterte i sine roller. Som kone, mor, datter. Man kunne være synlig innenfor rammeverket. Men ikke bryte ut.

Men på tross av stemmerett i 1913, betydde det ikke at man var likeverdig. 

Frem, til for 40 år siden i år hadde ikke kvinner samme arverett som menn.

Og for den norske tronen skjedde endringen senere. Faktisk ikke før i 1990.

Hva ligger i dette. Jo det betyr at man indirekte har ment at kvinner ikke har vært like skikket til å drive en gård, eller lede et land, som menn. I 2014 høres det idiotisk ut. Heldigvis.

Men det er kanskje ikke så rart at en del ting henger igjen. Man kan endre et lovverk, men det tar tid å endre holdninger. Vaner. Tenkemåter. Disse tingene man gjør uten å tenke over det. Når en far følger sin datter opp kirkegolvet og tar brudgommen i hånden oppe ved alteret så er det en gammel tradisjon. Håndtrykket markerer at en "handel" er gjort. Kvinnen er nå overlevert fra far til mann. Handelen er sluttført. Vi gjør det fremdeles, selv om de færreste er klar over hva det opprinnelig symboliserte. I det kan man se noe av kvinnens rolle i tidligere tider. Hun var noens "eiendom". Hennes jobb handlet i stor grad om å binde familier sammen, om å stelle hus og hjem, og ikke minst om å føde barn. 

For det at kvinner ikke hadde rett til å stemme eller arve betydde ikke at det ikke var forventninger til kvinner. Det var mange forventninger og krav til kvinner, og unge jenter. Og ettersom en kvinne var ”noens”, var det mange som hadde noe med om kvinnen fylte disse forventningene eller ikke. Kravene til kvinner ble da som nå ofte definert av hva man ikke skulle gjøre, mer enn av hva man skulle gjøre.

Man skulle ikke kle seg på en utfordrende måte. Man skulle utføre sine kvinneplikter i hus og hjem på en god måte. Man skulle føde barn. Helst guttebarn. Man skulle passe på sitt rykte. Ikke gjøre noe som kunne få folk til å stille spørsmål ved deg. Ikke føre skam over sin mann, eller familie på noen måte.

En del av dette kan man fremdeles finne spor av i dag. De sitter igjen i oss.

Tenk bare på følgende: (Og ikke svar det politisk korrekte. Kjenn på ryggmargsrefleksen.)

• Hvem av et par forventer du skal sørge for at det ser fint ut hjemme hos dem? Kjøpe gardiner og duker, sørge for at det er ryddig og rent.
• Hvem av foreldrene har hovedansvaret for at barn har klær som er passe og pene. Og for at barna har rene ansikter og nybørstet hår.

Jeg tror at mange av oss automatisk og ubevisst tenker på det som kvinnens område. Og mange av oss liker ikke helt at vi tenker det. Og for ordens skyld: Det er selvfølgelig ikke slik at kvinner ikke har ansvar for disse tingene. Alle voksne mennesker har selvfølgelig ansvar for at barn de har satt til verden har det bra. Man har også lov til å trives med å pynte. Problemet er at om man instinktivt tenker at det er kvinnens hovedansvar. Så blir det jo også kvinnens skyld når noe skjærer seg.

Satt på spissen: En far kan sende barnet i barnehagen med alt for liten genser, og det vil medføre at man tenker dårligere om mor. Om mor gjorde det samme ville det også medføre at man tenkte dårligere om mor.

Dette er ikke målbare størrelser. Ikke bevisste tanker. Det er ting jeg tror fremdeles ligger i oss. 

Selvfølgelig stilles det også krav til menn. Men fordi menns historie er annerledes enn kvinners historie får kravene en annen klangbunn. Diskusjonen om mannsrollen er viktig. Men den må tas separat. For selv om vi er i 2014, og vi tror vi er likestilte, så har vi fremdeles med oss en del holdninger som skaper begrensninger for kvinner på en annen måte enn for menn.

Hvorfor tror du f.eks at menn sitter med beina fra hverandre, mens kvinner samler dem?

Jeg tror det har med å gjøre at vi kvinner er opplært til å beskytte det vi har mellom beina.

For så si det litt svulstig: Der menns kjønnsorgan i ytterste konsekvens kan brukes som våpen, er kvinners kjønnsorgan en skatt som må beskyttes. Kvinners kjønnsorgan er langt mer enn noe som brukes som reproduksjon. Kvinners kjønnsorgan er med på å fastsette kvinnens verdi. Når kvinner voldtas som del av krigføring er det nettopp det som skjer. Man reduserer en kvinne. Fornedrer henne. Målet er i ytterste konsekvens å gjøre henne gravid med fiendens barn. Slektens fremtid ligger mellom kvinnes ben. 

Når brudgommen og far, i eldre tider, utvekslet et jovialt håndtrykk, var det denne verdien som ble overlevert. Familien hadde vernet den skatten brudgommen skulle ta i bruk på bryllupsnatten. Slektens fremtid.  

I dag finner man det igjen ved at man fremdeles mener at en kvinne ikke bør ha hatt mange seksualpartnere. Da reduseres hennes verdi. En "skatt" blir fremdeles mindre verdifull om den deles.

Og om kvinner har hatt sex med feil folk, kan det medføre at andre føler seg provosert av det. Og i ytterste konsekvens at det gjennomføres straffetiltak. Tenk bare på tvangsbarberingen av hodene til tyskerjentene etter krigen. I det moderne samfunnet er straffen heller folkesnakk eller tap av anseelse. 

De samme reglene gjelder ikke for menn, synes det som. Samfunnet anser sjelden menn som mindre verdifulle fordi de har brukt ”sverdet” sitt mye. Det blir sett på som øvelse. Ikke noe å bry seg om eller snakke om, så lenge man ender opp med en kvinne til slutt. Roer seg ned. 

Det er heller ikke slik at det er menn som stiller disse kravene til kvinner. Samfunnet stiller disse kravene, og samfunnet består at både kvinner og menn. Vi er alle samfunnet. Disse tankene bor kanskje i oss alle. På samme måte som kvinner i enkelte kulturer er med på å håndheve ekstreme tradisjoner som kvinnelig omskjæring, er vestens kvinner med på å håndheve våre krav til hvordan en kvinne skal være for å bli ansett som god nok. 

Og kravene til hva som skal til for å være en ”skikkelig” kvinne har dessverre ikke blitt færre. Det handler ikke bare om sittestilling og gardiner. For kvinner handler det om mye mer. Det finnes fremdeles krav som har som formål å holde deg der det er ønskelig at du er. Og området du har å bevege deg på er ikke nødvendigvis så stort. Det er skremmende å se at mange unge jenter ikke ser dette. 

Den store positive endringen er at det ikke lengre er lovpålagt at du skal holde deg innenfor de strenge rammene. Ingen kan lengre sende deg i fengsel for utukt. Du har samme rett på arv som en mann. Man drar urettferdighet i arvbeidsliv frem i lyset, og jobber bevisst for at likeverdet skal eksistere og være selvsagt.
Men det betyr ikke at kravene til hvordan du skal være som kvinne er borte. De er annerledes, og mindre synlige. Og det er det negative. For hvordan kjemper man mot det usagte. Kravene er mindre håndgripelige, men de finnes like fullt. De er vanskeligere å slåss mot, ikke minst siden de ikke kan endres gjennom stortingsvedtak. Dagens krav ligger i oss alle, og må endres der.

Det bekymringsfulle er om man ikke ser mønsteret.

Om man ikke kjenner igjen kravene til hvordan en kvinne skal være, som i størst grad handler om hvordan hun ikke bør være. Kravene som begrenser, innsnevrer, gjør at man må bruke tid og krefter for å passe inn i en form. Og formen ser på enkelte felt ut til å bli trangere og trangere. Mer og mer forhåndsstøpt. 

Det handler fremdeles om å gjøre kvinner mindre. Om at kvinner skal ta liten plass. Det handler om andres behov for hvordan en kvinne skal være. Nå får vi lov til å ta plass i samfunnet, men kravene til den fysiske plassen vi skal ta blir stadig strengere. Det er så konkret som det kan få blitt. Det handler blant annet om kroppene våre. Vi skal ta liten plass både i ord og rent fysisk. 

En hver kvinne vil kunne fortelle hva som er galt med en hver kroppsdel hun har. Det finnes nemlig en mal. En form. Et ideal man skiller seg fra. Hvor man holder mål, og hvor man faller igjennom. 

Samtidig kritiserer vi bruk av muslimske hodeplagg som hijab i islam. Og feministisk sett med god grunn. Også muslimske hodeplagg handler om å dekke til kvinnen. Redusere henne. Gjøre henne mindre synlig. Men vi bør se at vi holder på med det samme.
For hva annet handler det vestlige slankepresset om enn krav til hvordan kvinnen skal være for å være god nok som kvinne? 

Der vesten krever at kvinnekroppen skal være så liten som mulig, ikke ta opp så mye plass, brukes hiljab til å dra det enda lengre. Til å fysisk dekke til en kvinne. Gjøre henne usynlig.

Men det handler om det samme. Om krav. Om forhåndsdefinerte verdier for hva som skal til for at man skal være god nok som kvinne. For at ens verdi ikke skal synke. 

Og målet er å redusere henne.

Gjøre henne mindre.  

Det beste er om hun holder seg på plassen sin
Ikke er så synlig.