Kan alt repareres?

Min mors oppvaskmaskin ble kjøpt i 1983.

Den er brun. Og har eksistert og vasket så lenge at den har blitt retro-kul.

Det betyr at den har blitt kul for meg også. 

Min mor har aldri hatt noe imot oppvaskmaskinen.
Den har blitt brukt en gang hver dag. Sjeldnere nå som min mor er enke, og det bare er hun.
Min mor skyller så godt av alt som skal inn i den, at det er vanskelig for et utrenet øye å se om det er rent eller skittent.

Og slett ikke alt vaskes i maskin.

Ikke de fine tallerkenene med gullkant. Ikke knivene med limt skaft. Ikke delene til food-processoren. Ikke Figgjo-serviset fra tidlig syttitall som hun fikk i julegave fra min far og oss ungene.

Min mor er født i 1939.

Hun tar vare på tingene sine. 

Hennes generasjon gjør det. De vil at ting skal vare. De synes det er en egen verdi og glede. Og det er en verdi som er viktigere enn verdien av å ha en hvit oppvaskmaskin når interiørtrenden handler om minimalisme.

Hennes generasjon vet ting som vi ikke vet. De vet hvor ting kommer fra, og kjenner prosessene.
Min mor vokste opp på gård. Hun vokste opp med en rytme som fulgte året. Og jeg tror hun fremdeles kjenner den rytmen i kroppen. Derfor liker for eksempel ikke min mor å se bærbusker med rips som ikke plukkes. Jeg liker det ikke jeg heller, men det betyr ikke at jeg rekker å plukke. Jeg er ikke så glad i syltetøy, uansett.

Hennes generasjon planlegger, og bruker det de har. 

Min mor varmer gårsdagens kaffe i mikrobølgeovnen. 

”Man kaster da ikke god kaffe bare fordi den er blitt kald”, sier min mor.

Og det gjør ikke min mors generasjon. Det betyr ikke at vi alltid drikker oppvarmet kaffe, men dersom det har blitt en skvett til overs dagen før, så kastes den ikke. 

Deres største ”synd” som generasjon er at de har hatt et kollektivt ønske om at barna deres skulle få det bedre. Utdannelse. Bedre økonomi. Mulighetene de ikke hadde.
Om deres miljøavtrykk ikke bare er vakkert og rent, så skyldes det at de ikke visste bedre.

Slik er det ikke med oss.

Min generasjon varmer ikke opp kald kaffe. Min generasjon drikker baristakaffe. 

Vi kjøper en egen dings til å male våre egne kaffebønner med. Og når vi etter en stund går lei, så stuer vi den bort. Sammen med pastamaskinen, og ismaskinen og alle de andre dingsene vi kjøper for å kjøpe. 

”Vi tar vare på for mye” sier vi og sukker oppgitt over de fulle skapene. 

Jeg er på min andre kaffemaskin.
Jeg kjøpte ny fordi jeg ikke likte den forrige lengre. Jeg ville heller ha en Nespresso-maskin. Så nå lager jeg kaffe med små kapsler som jeg kjøper i en eksklusiv butikk på Egertorget.
Der står jeg og sier at jeg vil ha tre esker med den grønne indiskebrente Indriya, og to med den blå Vivalto Lungo-varianten.  Jeg vurderer styrkegrad og bestiller spesialutgaven med smak av mandel og sjokolade til jul. I min generasjon gir dette riktig verdi. 

Betyr dette at vi har fått det bedre? Var det dette de håpte på for oss?

Når vi er på besøk i barndomshjemmet mitt på Mørekysten følger vi min mors regler.
Jeg vasker opp for hånd ting jeg selv ville satt i oppvaskmaskinen. Og mens jeg gjør det ser jeg på at min mor fordeler middagsrestene over i små bokser. Hun har planlagt og laget mer middag enn vi trenger. Nå kan hun fordele det i bokser som er passe til en. Og så kan hun ta det opp av fryseren når hun er der alene igjen. Min mor har planlagt, slik hennes generasjon planlegger.

Også drikker vi nytrakta kaffe. For såpass langt utpå dag er eventuelle rester fra gårsdagen drukket opp. 

Og så snakker vi litt om at nå er jammen oppvaskmaskina over 30 år gammel. Og at den ble kjøpt i 1983, og at det husker vi godt, fordi den ble stående en stund uten å bli montert fordi det jo var da Besta ble syk og døde. Og vi snakker om at ting var lagd for å vare før. 

Jeg er spent på hvordan fremtiden blir. Om ting kan fikses.

For det er nok nå.

Nå er det på tide å begynne å skru igjen kranen, slokke lyset når vi går ut av rommet, spise opp restene.

Det har vært litt av et gilde her i sola på toppen av behovspyramiden. Vi har fråtset i langreist mat, og vært langreiste mennesker. Latt pengene renne ut mellom fingrene våre for unyttige tjenester som har kostet astronomiske summer. Vi har lekt oss med tullete titler, og villig betalt for ting vi ikke trenger. Vi har kjøpt oss tid, og status og egenverd, og uttrykt våre egne behov. 

I vår verden skal alt ha en historie, men vi har ikke tid til å vente på at historien blir til.

Søppelberget har vokst seg så høyt at det skygger for sola. Vi har spist så mye gåselever og drukket så mye fancy viner at det har fått en bismak. Vi har spist alt som kan spises, kjøpt alt som kan kjøpes, utviklet hver minste del av selvet, og trent hver eneste muskelfiber.

Men hva skal vi gjøre nå. 

Det er ingen nye steder å reise.

Jeg har arvet min mors Figgjo-servise. Hun har hatt det siden syttitallet, og det er ikke slitt.

Det hender jeg lurer på om jeg er i stand til å ta godt nok vare på det.