Opgiven dødsårsag: Meslinger

Mine besteforeldre var begge født i 1901. De giftet seg i 1925. På brudebildet ser bestefaren min ut som en stumfilmstjerne, men egentlig var han gårdbruker og fisker, slik de fleste andre var det på øya jeg kommer fra. Bestemoren min har kjole i charleston-stil, og myrtekrans i håret. De er unge, og har livet foran seg, og ser alvorlig på fotgrafen som foreviger dette øyeblikket i livet deres.

Min bestemor fødte syv barn, men bare tre av disse fikk bli voksne. Fire sønner døde.
Det betyr at mine besteforeldre stod fire ganger på kirkegården for å gravlegge et barn.

De levde i en tid da det ikke var uvanlig å miste barn. En tid da man ikke kunne stole på at det skulle gå bra, når et perfekt lite menneskebarn kom til verden.
 

Illustrasjon fra Digitalarkivet 

Gamle kirkegårder har vanligvis en egen seksjon for barnegraver. Slik er det også der jeg kommer fra. Der hviler onklene mine, under små gravsteiner, side om side med mange andre små barn. Her hviler Ragnar og Judith som begge døde av kikhoste da de var rundt ett år gamle. I kirkeboken kan jeg lese om Johan som døde av meslinger, og Ingeborg, Håkon og Inga som døde av difteri. 

Ingen av de rakk å nå skolealder.

Lars døde av tuberkulose, noen døde av hjernebetennelse som er en kjent ettersykdom etter meslinger, andre døde av polio. Jeg har funnet navnene i en kirkebok med dødsfall frem til 1931. Dette er mennesker som kunne levd i dag. De kunne vært noens besteforeldre.
Det er ikke lengre siden. 

Spedbarnsdødeligheten i et land brukes ofte som indikator på helsetilstanden og helsetjenesten i en befolkning. I Norge er spedbarnsdødeligheten lav. I 2003, døde knapt fire barn pr 1.000 levendefødte. Det er det laveste tallet som er registrert i Norge. 100 år tidligere var situasjonen en annen. Da lå spedbarnsdødeligheten på rundt 100 i Norge. Altså døde hvert tiende levendefødte barn i løpet av første leveår.

Og det finnes noen enkle svar på hva som er grunnen til at dette tallet er så redusert.
Det viktigste er vilje og vaksiner. En så høy spedbarnsdødelighet er en så stor belastning for samfunnet, og for enkeltmennesker, at man er villig til å gjøre alt man kan for å få endret det.
Vaksiner ikke er utviklet med det som motivasjon å vinne nobelpriser, eller få annen heder og ære. Motivasjonen har vært å redde liv. Å redde barn.

Motivasjonen har vært at Ragnar, Judith, Johan og Ingeborg skulle få leve livene sine. 

Så hvorfor vaksinerer jeg barna mine.

Det er fordi jeg fremdeles, i en alder av 42 år, husker den underliggende engstelsen i stemmen til bestemoren min når vi ungene løp ned mot sjøen.

Hun som visste hvor skjørt og umistelig et menneskeliv var.

Det er den vestlige verdens svøpe at vi har så dårlig hukommelse.
Vi har fått det samfunnet vi lever i som gave av tidligere generasjoner.

Og vi lever som bortskjemte tenåringer i en ”ung” luksus av valgmuligheter som foreldre-, besteforeldre- og oldeforeldre-generasjonen vår har kjempet for, og som vi tar for gitt og selvsagt. 

Vi lever i det de drømte om for oss.
Det de kjempet for, fordi det andre, det de levde i, nesten ikke var til å leve med.
Men vi har glemt sammenligningsgrunnlaget. Vi har glemt det som drev frem vaksineprogrammene, og som skapte den verden vi lever i. Vi har glemt at for relativt få år siden så døde hvert tiende norske barn i løpet av første leveår.  

Og at spedbarnsdødeligheten faktisk også i dag er langt høyere enn det i store deler av verden. 

Vi er verdens bortskjemte oljebarn, som har blitt historieløse og glemt at det finnes et alternativ til dette. 

Et alternativ der barn dør av meslinger, av kikhoste og av difteri.