Identitetskrise

Nå må det sies at jeg jo egentlig er veldig altetende når det gjelder musikk. Jeg kan like hva som helst så lenge det kommer innenfor mine egne strenge regler. Det går på talefeil... jeg kan IKKE like noen som er veldig nasale eller har en irriterende pustelyd etter hver h-lyd. Det går dessverre ikke. Et annet kriterie er at det ikke skal være for suppete (altså hva er det med han derre James Blunt. Hver gang jeg hører han mekre "you're beautiful" så får jeg lyst til å begå harakiri) Men det viktigste kriteriet av alle er at teksten skal holde mål. Er ikke teksten bra nok så orker jeg ikke å høre på. Jeg blir faktisk irritert. Og dermed er den siste plata til Åge Aleksandersen helt utelukket. ALT for mye lettvint-rim for meg. Jeg har også som et kriterie at det ikke skal være for syttitalls. Sånn syttitalls-sound der musikere, som utvilsomt er dyktige, muligens har latt være å dra opp spaken for vokalisten. Altså: det er meninga at man skal høre vokalisten tydeligere enn gitaren!! Men ettersom dette er kriteriene så faller mye rart innenfor. Alt fra heavy metal til jazz, til opera, til pop. Jeg har jo et livslangt kjærlighetsforhold til Billy Joels musikk. f.eks. Men er også veldig glad i korpsmusikk, musikaler, og ska.

Og nå er jeg også i ferd med å bli glad i Country, tror jeg. Jeg vet jo at C&W er mer stuereint nå enn noen gang før. Og vi liker jo alle Dolly Parton f.eks. Men likevel...

Etter å ha sett denne sangen på Youtube i går var jeg så rørt at jeg nærmest hulkegråt. (Joda vi er fremdeles lettrørte ja). Jeg ser jo at jeg kan krysse av en del punkter på "rørende-listen". Vi har rørende historie, vi har nyfødt baby, vi har sterke øyeblikk. Jeg gjennomskuer det, men jeg liker det likevel. Det er så deilig rørende at jeg blir helt glad. http://www.youtube.com/watch?v=iVFmHHxXCVg (Jeg vet det skal gå an å legge til Youtube-klipp, for Elin har gjort det på sin blogg, men jeg vet ikke hvordan. Skal prøve å lære det)