torsdag 28. mai 2009

Om jeg var Jarle Trås mor

Hadde jeg vært Jarle Trås mor
Som nå måtte sitte hjemme i frodige mai-norge og se bilder av min sønn med bandasjerte hender. Som måtte lese i VG at de muligens må amputere noen av de tærne jeg en gang telte så omhyggelig etter en lang og hard fødsel. Og så i tillegg lese at guttungen som knuste hjertet mitt i tusen biter da jeg i to døgn trodde han var død og forsvunnet på Mount Everest, allerede har planlagt neste topptur. Mens han ligger der med et gutteaktig glis og bandasjer på hendene som til forvekslig ligner de polvottene jeg engang tørka så omhyggelig for ham når han lekte ute på vinteren.
Hadde Jarle Trå vært min sønn så skulle jeg ha benyttet meg av all den kvinnelist jeg kjente til. Jeg skulle brukt herketeknikker og martyrblikket til en slik grad at guttungen ikke skulle greid å ta trikken igjen uten et stikk av dårlig samvittighet for alt han utsatte sin stakkars mor for. Jeg hadde bleket håret grått og sagt det ble grått over natten da jeg trodde han var død. Jeg hadde hatt gråtetokter i fanget på søsken og venner og tryglet de om å få ham til å holde seg hjemme. Jeg hadde gått rundt med gravblikk og spurt med lidende stemme hvordan han ønsket at minnestunden hans skulle være. Også skulle jeg snudd meg bort med tårevått blikk akkurat så sent at han så underleppen min skjelve tydelig. Og om han prøvde å spørre om jeg ikke vil at han skal være lykkelig? Så hadde jeg svart at han ikke er lykkelig som død. Og det er ingen av oss andre heller. At om han dør så blir jeg nok aldri menneske igjen. Da vil jeg se for meg hans istykkerfryste kropp i en snøfonn i Himalaya hver gang jeg lukker øynene så lenge jeg lever.
Om ikke det hjalp ville jeg snakket om alt jeg hadde ofra for ham, om den lange vonde fødselen, om alle tårene jeg hadde grått, og om barnebarna jeg aldri kom til å få.
Og visst hadde det vært slemt. Men hadde han vært min sønn så hadde jeg tenkt at på den måten holdt han seg i allefall i live. Om ikke annet så kanskje helt til han blir voksen. Bildet er lånt fra VG

7 kommentarer:

Nina sa...

veldig bra sagt. Og for ikke å snakke om at han jaggu skulle fått betale for den første redningsaksjonen før han fikk så mye som en krone fra statskassa enten det nå være seg barnetrygd, lånekort på biblioteket eller adgang til nyklippet gress i slottsparken.

Anja Holt sa...

Jeg synes eventyrere er tøffe mennesker. Ja, de utsetter seg selv, sine nærmeste og mange andre for unødvendige risker. Men jeg kjenner alikevel at jeg skulle ønske jeg tok noen flere sjanser (OK, jeg var eventyrer på mandag, da, men det er ikke i samme skala og jeg betalte selv).

Mine barn oppdras til å passe inn i A4 livet med dets verdier, men heller ett lykkelig menneske som lever kvalitet fremfor kvantitet. Det er så mange som lar sine drømmer fare, og det synes jeg igrunn er minst like trist.

Tonje F sa...

Elisabeth, ej skulla f*** ikkje spelt nåka lidande martyr-mor, ej hadde skjelt fyren ut etter alle kunstens regla og ellers sporenstreks søkt terapi for at den barneoppdragelsen ej la so mykje krefte i, resulterte i en sånn perspektivlause premie-egoist so sutra over heile den norske medieframsida over at UD ikkje satte milliona av skattebetalarane sine penga, samt seriøst Tibet-diplomati, på spel og sto parat med helikopter for å plukke en norsk premieidiot ned frå fjellet han hadde lagt ut på tur i mot bedre vitande.

Off, ej håpe for guds skyld ikkje mora til Jarle Trå e ute på det store internettet og lese ditte, for sånne dusta so han provosera mej nåke so inni h***e h******e at ej kankje få sagt det. Men de e sikkert ikkje hinna feil.

FNFFFF!

PS: Du Anja, ej e so enig med dej om det med å tore å ta sjansa, men ej håpe ikkje du lar sånne som Jarle Trå bli et forbilde på det feltet, for de han drive me he veldig lite me den saken å gjere...

Olstad sa...

Har nettopp vært oppe å breid over 5 åringen som hadde mareritt. Tanken på at de blir voksne, tar egene valg og kanskje blir fjellklattrere det er nesten ikke til å holde ut.

Men det er ett faktum. Det er også ett faktum at når man fått barn så er man mor - resten av livet uansett.
Man utsetter hjertet sitt for store påkjenninger.

Synes det er bra for Jarle Trås mor at han er i sikkerhet.

grana sa...

Bra sagt!!

Den dagen MIN sønn ligger med bandasjerte hender og fabler om nye eventyr, skal jeg opprette en egen realityserie Mor Tar Revansje der jeg toppløs og med utslått hår hopper i strikk og spiser insekter så gutten blir så flau at han søker jobb på nærmeste bibliotek der han kan lese om andre eventyrere helt gratis

Helga sa...

Haha, både innlegget og kommentarer var god lesning. Merker at jeg gruer meg til den dagen jeg blir mor og må tenke på sånne ting.

Tysvær skøyteklubb sa...

Jeg tenker nå sånn jeg da, at oppdrar man barna sine til å bli selvstendige så må finne seg i at de tar selvstendige valg.

... men så kommer jeg da heller aldri til å bli mor til en Everestklatrer (ikke far heller ser det pt ut til)