tirsdag 11. august 2009

Livet i komfortsonen

For noen år siden lagde jeg en reportasje der jeg festet en skritt-teller på en hel familie en helt vanlig hverdag. Familien bestod av mor, far en tenåring og en femåring. Mor er hjelpepleier og går mye i jobben sin. Far har et mer stillesittende arbeid. Begge ungene er normale barn som hverken er mer eller mindre aktive enn kameratene sine. En norsk gjennomsnittsfamilie, rett og slett.
Hvem var det så som bevegde seg mest? Ikke overraskende var det barna. Begge ungene var godt over den anbefalte dagskvota på 10.000 skritt i døgnet. Mor var ikke langt bak med mellom 6 og 7.000 skritt. mens var var nede på mellom 3 og 4.000 Om denne familien er representativ for gjennomsnittet er det altså barna som beveger seg mest, mens de voksne er mest stillesittende. Og det er jo ikke så overraskende egentlig. Barn har jo et hovedtilholdssted i hverdagen som ligger i nærområdet deres. Dermed går de eller sykler de til skolen. I barnehagen er de også i aktivitet hele dagen. Og på skolen har de gym et par ganger i uka, og gjerne en hel utedag. De har jo også pause en gang i timen for strekke på beina og løpe litt rundt. Og de løper faktisk litt rundt!! Når brukte du om voksen sist en pause i arbeidsdagen til å løpe litt rundt? Spille litt fotball, eller kanskje jage kollegene rundt i gangene mens dere brølte "du har'n"? Helt normal aktivitet for ungene våre, faktisk. Og når de kommer hjem fra skolen så sitter de ikke stille da heller. Ofte skal de "bare ut og sykle litt", eller de skal på trening eller kamp. Fotball, håndball, svømming, speidern. NOE slikt driver ungene våre med et par ganger i uka. Likevel er det DE som blir beskyldt for å være lite aktive og ikke minst mye tyngre enn tidligere generasjoner. Avisene skriver spaltelangs om inaktive barn som lever for stillesittende liv. Poenget mitt er ikke at det ikke finnes stillesittende barn. For det gjør det. Visst finnes det mange unger som gjerne sitter stille foran en fjernsynsskjerm, eller spiller Nintendo så ofte de kan. Men om de så sitter stille fra de kommer hjem klokka fem til de legger seg klokka åtte, så er de likevel langt mindre stillesittende enn sine respektive foreldre. Og kanskje er det ikke barna man skal fokusere på, men derimot foreldrene? For hva har skjedd med oss i foreldregenerasjonen de siste årene? For min egen del er jeg langt mindre aktiv enn jeg var i barndommen og ungdommen. Da sykla jeg hvor jeg enn skulle, da hadde jeg gym flere ganger i uka. Da gikk jeg langt mer enn i dag. For meg handler det om tid. At man fyker heseblesende rundt for å ¨å hverdagen til å henge sammen", og ens egen trening kommer nederst på prioriteringslista. Når kvelden kommer er en ikke fysisk sliten, men mentalt sliten. Og hvor er da evnen til å motivere seg selv til en gåtur eller treningstime? Min er i allefall og dessverre totalt fraværende. Sånn tror jeg mange har det. Men det har også skjedd noe med folkekulturen. Hvor ble for eksempel søndagsturen av? Som barn var vi på tur ut i skog og mark på søndager. Med niste i sekken og kaffe på termos. Og når vi kom hjem var det tid for søndagsmiddag som gjerne var halvveis forberedt dagen før. Hvorfor gjør vi ikke det lengre? Altså. Vi GJØR det jo noen ganger i året. Men ikke alle søndager. Det er ikke en regel, liksom. Men det er jo en perfekt familieaktivitet! Man gjør noe morsomt, man gjør det sammen med ungene sine, man får frisk luft OG man får faktisk litt trim. Og ikke minst lærer man seg vanen med å bruke kroppen og være på tur. (Ikke det - vi vokste jo opp med søndagsturer uten at det akkurat betyr at vi renner ned skoggstiene) Hvorfor lager man ikke nasjonale kampanjer for å gjeninnføre søndagsturen? Hva med familiedager på bortgjemte steder som bare kan nås til fots? Jeg tror i allefall at om man ønsker å aktivisere barn og få mer fokus på kosthold, så må man begynne med foreldrene. For det er vi som handler inn, og det er vi som legger programmet for familieaktivitetene. Det er vi som må skjerpe oss, rett og slett.

3 kommentarer:

Anita Cathrine sa...

Du har helt rett. Man burde absolutt røre mer på seg. Scrapping er en bra måte å røre på seg på... *knis*

Tonje F sa...

er så enig Elisabeth. Neste gong eg kjem på besøk er det for å gå søndagstur, ikkje sitte stille og prate

Elisabeth F sa...

HVA?!! Handling altså, ikkje berre ord?!!