onsdag 12. august 2009

Sommerminner fra syttitallet

I min spede barndom på Vestlandet ble sommeren alltid tilbrakt på samme måte. Vi dro på biltur med en søkklasta Renault 16 med oppakning på taket. Og stemningen i bilen sitter fremdeles i ryggmargen. Forventningen om å oppleve den store vide verden (som ofte viste seg å være et synonym til en campingplass i Gudbrandsdalen) og lyden av meg og bror min som krangla om hvem som skulle ligge på hattehylla. Far min kjederøykte i forsetet, og jeg var bilsjuk fra vi kjørte av første ferja. (Det er ikke uten grunn at spygult er en av fargene jeg i størst grad forbinder med 70-tallet. ) Men på tross av at jeg var bilsjuk store deler av barndommen ble det aldri vurdert å feriere på annen måte enn biltur. Hver sommer gjorde vi det samme. Vi reiste til Trøndelag og Sverige, ned Gubrandsdalen. Til Sogn og Fjordane, Telemark og Hardanger. På syttitallsveier betydde det mange timer i bil. For meg og min bror ble baksetelivet utviklet til en kunstform. Vi sloss om å få sitte i midten (best utsikt) og en sjelden gang fikk vi altså ligge på hattehylla. Dette var før setebelter og trafikksikkerhet var noe noen tenkte på. Når vi ble beordret ned fra hattehylla var det fordi min far ikke så noe bakover når vi lå der. Vi var en ekte 70-tallsfamilie og gjorde alltid det nest beste. Vi bodde ikke på hotell, men i campinghytter. Og vi bodde ikke på den dyre campingplassen med svømmebasseng, men på denbillige rett ved siden av. For da kunne vi nemlig betale mindre, men samtidig gå bort til den andre campingen og bade. Rent standardmessig plasserte vi oss nok omtrent midt på. Det fantes de som hadde det verre. De bodde i telt. Men det fantes jo de som hadde det bedre også. De hadde campingvogn, eller aller helst combicamp. Og dessuten så reiste de på campingtur til Sørlandet. Til Hamresanden camping for eksempel. Så langt kjørte aldri min far. Det ble ikke Legoland på oss, men vi var en gang på en campingplass på Vinstra der det var en lekekarusell. Det mest symptomatiske var likevel hjemreisedagen. For uansett hvor vi var i landet så startet hjemreisedagen med at min far så på klokka og begynte å telle timer. Og så endte det med at moren min måtte stressvaske ut av hytta slik at vi kunne komme oss av gårde så raskt som mulig. For da hadde nemlig min far bestemt seg for hvilken ferje han ville rekke hjem. Og ferien ble ikke avsluttet ved døra hjemme. Ferien ble avsluttet i det min far så på klokka og regnet ut nøyaktig hvor få timer vi ville bruke fra Jølstraholmen/Meråker/Krekke/Kinsarvik/Bøygen camping til ferjekaia i Brattvågen. Da var det slutt på ”veien er målet” og ta det som en ”tur”. Et hvert forslag om å stikke innom et fjernt søskenbarn, siden "vi nå likevel var her på Lesja” ble føyset av med avsky. Vi var uansett ikke på Lesja så lenge. For min far stoppa ikke bilen. Og da mener jeg at han ikke stoppa bilen i det hele tatt. Min far var plutselig Petter Solberg og Michael Schumacker i en og samme person. Og desto flere pit stop, desto mindre sjanse var det for at vi ”vant løpet”. - Eller rakk akkurat den ferja vi hadde tenkt, som vi andre nok ville kalt det. I de få tilfellene han faktisk stoppa bilen så var det fordi broren min var så tissetrengt at han var gul på det hvite på øyet, og den såre gråten i baksetet ikke kunne ignoreres lengre. Men heller ikke da var det snakk om at noen av oss andre kunne gå ut av bilen for å strekke på bena. Min far stod som en gammeltestamentlig patriark og dirigerte hvem som fikk lov til å følge min bror på do, og hvem som bare fikk sitte i bilen og trekke luft gjennom et åpent vindu. Hadde ikke stoppeklokka vært midt inne i oppakningen på taket så hadde han brukt den. De siste milene før ferjeleiet var alltid like spennende som de siste rundene i et formel 1 løp. Det er grenser for hvor fort en søkklasta Renault 16 kan gå. Men faderen strekte grensene så langt det lot seg gjøre. Vi andre satt i konsentrert spenning blandet med dødsangst. Og i det vi kjørte om bord i ferja brøt jubelen løs. Og da løsna til og med steinansiktet til far min. Mannen som ikke hadde smilt siden Vinstra, var seierherre nok til å løsne på snippen, sveive ned ruta, og slå en spøk med matrosen: ”Jaja, vi rakk det i år igjen gitt”. Det rare er at når jeg tenker på det i dag så mener jeg det samme som jeg gjorde dengang, da vi svingte inn på tunet hjemme. Også i dag er jeg enig i at det jammen var en fin tur.

2 kommentarer:

Anita Cathrine Karoline sa...

ha ha ha her kjente jeg meg igjen gitt!! sånn var våre ferier også! sistern og jeg sloss om å få ligge på saccosekken vi hadde, vi hadde demlig stor folkevogn for å tidvis kunne ha med oss lillesøster og rullestol, radioen spilte det som allerede den gangen var eldgammel countrymusikk, og fatter kjederøykte sikkert en hel pakke om dagen.

Vi hadde brannbilrød spybøtte som vi delte på i baksetet og bilbelter var en sagablott Men vi hadde noe spennende som het camp-let så vi hadde med oss vår egen igrunn ganske kule halv-campingvogn. Og det veide igrunn litt opp for det faktum at vi konstant spydde opp pølsene vi fikk på en bensinstasjon på Lillehammer eller deromkring.

Og det med fergen var et kapitel for seg, vi visste alltid da vi dro hjemmefra klokka åtte om morgenen at vi skulle rekke sjuferga, og da vi kom til Brattvågen var det pappa og onkel som kjørte bilen ned på kaia for å stå i kø mens vi andre ventet oppe hos tante på at kaffenskulle bli ferdig, og da pappa og onkel kom opp igjen spiste vi kaker og lekte med onkel, før han kjørte oss ned på ferga der vi alltid stod som nummer en i køen... he he... Festlige barndomsminner...

Tysvær skøyteklubb sa...

Hah! Dere fikk lov å gå på do!Ingen slik luksus i familien Pettersen. Rutinert avsto vi fra mormors saft før avreise til Elverum i erkjennelse av at vi ikke fikk gjort det naturen krevde før vi stoppet utenfor huset i Hamlandersvei.