torsdag 22. april 2010

Dager fins i alle farger - også grå

Det er rare dager. Vi holder oss i aktivitet, gråter, ler, gjør alt det som må gjøres. Og kjenner på at slekt skal følge slekters gang. Uavhengig av hva vi måtte synes om det. Vi kommer oss jo gjennom dette. Men det mangler en rundt bordet hver gang vi setter oss ned. I samtalen hører jeg min fars kommentarer, men inne i hodet mitt. Og jeg går stadig og lurer på hvor han er. Sånn blir det nok lenge. I morgen er begravelsen. Det blir en tung dag. Men også en riktig dag. En anledning til å hedre en far som vi savner sårt. En som har lært oss enormt mye. Min far var en mann som satte spor etter seg. En som ikke er borte, selv om han er det.

4 kommentarer:

Anita Cathrine sa...

Dette diktet fikk jeg av en venninne da lillesøsteren min døde. Hun hadde mistet broren sin tre måneder tidligere, og fått det aven venninne. Det trøstet meg veldig, og jeg har delt det med flere. Nå deler jeg det med deg, min kjære Elianna.

”Jeg står ved stranden. Et skip sprer sine hvite seil i morgenbrisen og seiler ut over havet.

Hun stråler ut styrke og skjønnhet, og jeg står og ser til det til sist kun er en liten hvit flekk der hvor himmel og hav møtes. Da sier en mann ved min side ”der er hun borte...”

Borte hvor? Borte for mine øyne, det er alt. Hun er like stor i mast og seil som da hun seilte herfra, og hun er like i stand til å bære sin last til sitt mål. Hennes minkende størrelse er i meg, ikke i skipet. Og akkurat samtidig som en ved min side sier ”det er hun borte” er det andre øyne som venter henne komme og andre stemmer som er klare til å juble: ”der kommer hun”

Og dette er å dø."


******

Glad i deg vennen min <3

Anja Holt sa...

Jeg misunner deg ikke morgendagen, samtidig vet jeg at en ny ro vil fylle deg i morgen kveld.

Det er 5 år siden jeg mistet min pappa, riktig nok var jeg noget mer forberedt, men uansett er noen dødsfall alltid for tidlig. Jeg savnet og gråt senest i går.

Men dagene blir lettere, savnet annerledes (ikke borte, men mindre vondt). Ønsker deg styrke for morgendagen.

Anonym sa...

Tenke på dokke kvar dag Elisabeth! Håpe dagen idag jekk bra å att ting he gått bra! Skulla so meir enn gjerne ha vør der! E me dokke i tankan mine!
Månge klemma frå mej t Astrid, dej å din familie!

Anonym sa...

Pappaen min døde også for noen år siden. Verden blir aldri den samme igjen. Det blir en evigvarende påminnelse om at livet aldri står i ro, men alltid forandrer seg. Så blir man stående litt og lure på hvordan man skal forholde seg til det.

Det var et veldig fint minneord i Haramsnytt i dag/går. Han virker som en veldig god far og mann.

Håper det etter forholdene går bra med dere alle.