Engasjerte mennesker forandrer verden

Med fare for å høres ut som en prest: Jeg har en historie å fortelle. En historie som har sneket seg i bevisstheten min drypp etter drypp. Det kan være en historie om mange ting. Om Facebook og dets muligheter som direkte påvirkningskanal. Om evnen til å få ting til å skje. Hva et enkelt menneske kan gjøre. Eller om pågangsmot. Men altså historien er som følger: For et år siden eller der omkring fikk jeg en telefon på jobb. De var fra en som het Anne Louise Hübert. Hun hadde noen spørsmål angående våre medlemsorganisasjoner. Vi snakket en stund og jeg henviste henne videre. På slutten av samtalen spurte hun ”Forresten, kan jeg legge deg til som venn på Facebook?”. Jeg ble litt tatt på senga. Vanligvis kjenner man jo de man har som Facebook-venner. Men hun her hadde jeg jo bare snakket med på telefonen denne ene gangen. Hun var ung, hyggelig og virket harmløs og jeg svarte ja (Og tenkte at jeg heller fikk fjerne henne etter en stund når det ikke ble så åpenlyst.)Jeg antok, sikkert ganske urettmessig, at hun kanskje ikke var så kjent med ”kotymen” for Facebookbruk. Det viste seg at jeg tok veldig feil. Anne Louise Hübert har vist seg å være en av mine mest inspirerende Facebook-venner. Og en av de jeg mistenker har brukt Facebook mest bevisst for å få til noe stort og viktig. Hun er født i 1989, og er dermed 21 år gammel. Og selv om hun er en ivrig Facebookbruker så består ikke hennes statusmeldinger av festoppdateringer eller invitasjoner til å spille Mafia Wars. Som hun skriver selv i en av sine mange statusmeldinger: ”Siden 2008 har jeg, sammen med familie, venner og kjente hjulpet en kjempefattig landsby i Kenya med mat da de sultet, damgraving så de kunne samle vann og treplanting så de kunne spise frukt. Samt et kurvproskjekt så damene får penger til å betale skolegang etc. ” Dette arbeidet har også jeg blitt kjent med gjennom statusoppdateringene til min FB-venn Anne Louise. For midt mellom ironiske og samfunnskritiske meldinger fra meg og mine venner fra generasjon X og Y, så har det ramlet inn små drypp fra en annen virkelighet i en Kenyansk landsby som heter Ngumbulu.. Jeg skriver om caffe latte. Hun skriver om Brønnboring. Jeg skriver om tidsklemme, og kommer med betraktninger om det ene og det andre. Hun skriver om innsamling av penger og om håpet om vann. Jeg legger ut bilde av meg selv med ny hårsveis. Hun skriver om behovet for mer penger til rør og legger ut et kontonummer. 11.juli "Hei! Har nå samlet inn 120 tusen til brønn! Vi mangler fortsatt 40 tusen. Jeg er i Kenya nå og vi kan starte borearbeidet allerede i neste uke hvis vi får inn pengene. Vil du hjelpe meg? Please! Barna har ikke rent vann å drikke!" 13. juli "Er nå i Ngumbulu! Fikk tidenes velkomst i går :) Hvis vi får inn nok penger kan vi starte å bore etter vann allerede i neste uke!!!! Konto: 9100.32.91788. Please hjelp, det er så mange som trenger vann!! Tro meg, i dag har jeg vasket håret i skittent, brunt vann... " Etter hvert som hun skrev kjente jeg at jeg ble mer og mer interessert i brønnarbeidet i Ngumbulu. Hvordan ville det gå? Ville de få inn nok penger? Og så 3. august kom en fantastisk melding "Etter én times boring, 45 meter ned i bakken, spruter vannet i Ngumbulu landsby opp til himmels! Måtte løpe bort for å ikke bli klissvåt :D Halleluja folkens!!!!!!! :D:D:D " Og så 12. august "Vi har funnet så mye vann 160 meter under bakken at det er nok til tre landsbyer istedenfor én. Inkludert i landsbyene er det tre barneskoler og en videregående skole. "

Den 25. august skriver hun: "I morgen legger de rør fra brønnen og til landsbyen!!! Wow! Kan ikke forstå at det faktisk skjer - nå får de vann altså! OIOIOI, I am so excited! Takk for all hjelp! " Jeg må innrømme at jeg er fascinert på mange plan. Jeg er fascinert over at man med så enkle virkemidler som å si ”kan jeg legge deg til som venn”, faktisk kan skape engasjement. For jeg er engasjert. Jeg kjenner at jeg gleder meg på vegne av menneskene i Ngumbulu som nå har rent vann. Og det takket være Anne Louise. Jeg er enormt imponert over henne. Over drivkraften hennes. Snakk om å ha noe på CV-en. ”Har sørget for at menneskene i tre kenyanske landsbyer har rent vann” Det er et paradoks at etter hvert som verden oppleves mindre så blir menneskets kynisme større. Vi får vite om verdens elendighet, men samtidig så kan vi ikke forholde oss til alt det vonde og vanskelige på en gang. Vi må distansere oss. Sikkert både fordi det er behagelig, og fordi det er nødvendig for at vi ikke skal bli ødelagt. Det finnes strukturer som vi bevisst eller ubevisst bruker for å skubbe ting unna. Ting som er langt borte gjelds ikke like mye som det som er nært. Folk som ser litt annerledes ut enn oss gjelds ikke like mye som de som ser ut som oss. Desto likere mennesker er oss i kultur, utseende og levesett, desto mer gjelds de i vår bevissthet. Tørste mennesker i Kenya er lett å skubbe unna. Lett å glemme. Som informasjonsmenneske er jeg superimponert over at man gjennom en direkte-kanal som Facebook faktisk kan slå seg gjennom den beskyttelsesmuren. Virkemidlene er enkle. Det er ekte statusoppdateringer fra hennes ekte liv. Fra det arbeidet hun brenner for. Gjennom statusmeldingene sine har hun fortalt om sin hverdag, og om andre menneskers hverdag på en måte som har fått meg til å bli engasjert. Hun har rett og slett fått det til å angå meg. Det er ikke enkelt i 2010

Og jeg kommer fra en generasjon som har blitt pepret med verdens elendighet siden vi brettet bøsser i barndommen. Vi har på mange måter blitt immune. Men da meldingen kom om at vannet sprutet opp av bakken, så smilte jeg. Dette fortalte Anne Louise meg. Hun er min venn, og jeg lyttet. Jeg har ikke vært en like god venn tilbake, men jeg håper dette kan være et lite bidrag.

Kontonummeret er 9100.32.91788 Og Anne Louise Hübert kan åpenbart utrette mirakler med det som kommer inn der.