torsdag 3. oktober 2013

So no one told me it was gonna be this way…

En av mine mest inngrodde vaner må nå endres.
Det startet i 1996 med supersuksessen Friends, som ble sendt tirsdager klokken 21.40.
Med ”Venner for livet”, som serien ble kalt på norsk, ble TV2 Norges Seriemester, og tirsdagen ble hellig. Vi var en generasjon nordmenn som tok steget videre og ble en del av en felles ungdomskultur. Og serien ”Friends” var et tidsvitne. Vi hadde håret til Rachel, og humoren til Chandler. Og når vi lo av ”How’ YOU doin’” Så visste vi at dette var det samme som de lo av i USA, England, Frankrike, Italia, Australia etc akkurat nå. Vi var generasjon X, ironigenerasjonen, og vi lo ikke av det samme som foreldrene våre. Vi lo av våre helter. Humor som vår freoldregenerasjon ikke helt skjønte. Tommy og Tiger’n Harald og Bård, Jerry Seinfeldt, Ross, Joey og Chandler.

Og vi begynte å tråkke opp en sti som vi skulle følge i årevis fremover. En sti som vi vandret i hver tirsdag klokken 21.40.

Og kanskje påvirket Friends oss mer enn vi har tenkt over? Jeg mistenker nok at Friends, og samlingsstedet ”Sentral Perk” er en av grunnene til at kaffe og kafé-kulturen ble så sterk i Norge. Vi ville sitte og drikke kul kaffe og snakke med venner på en litt artsy kafé. Vi ville drive dank og slenge ut morsomheter. Og rundt om poppet de små kaféene og kaffebarene opp som bestilt.

Det begynte med Friends, men da serien ble lagt ned etter syv sesonger var det andre amerikanske serier som stod klare til å ta over. Selv om (jeg våger påstanden at) ingen har hatt så stor påvirkning på livene våre (og håret vårt) som Friends, har det vært utallige suksess-serier innom tirsdagskveldene på TV2 i løpet av disse snart 18 årene. Ally McBeal, Frustrerte fruer, Judging Amy, Greys Anatomy og Privat Praksis.

Følgerne har blitt med fra år til år… fordi man etter hvert har visst at man kan lære seg å bli glad i en serie til. Og fordi man har skjønt at TV2 putter det inn i denne sloten som det er sannsynlig at de faste seerne liker. Og etter hvert ble det tydelig at de faste seerne var kvinner i 20 og 30-årene. Noen ganger bomma de. ”Crossing Jordan”, slo for eksempel ikke noe særlig an her i Norge. Men stort sett så traff de. Vi lente oss tilbake og lot oss underholde.

Og det er jo det som er hele formålet med TV serier. Man skal la seg underholde. Helst på amerikansk. Men TV-serier er ikke bare TV-serier. Det finnes flere typer. Man har de klassiske miniseriene, der man har en handling som er fordelt ut over et visst antall episoder. (Påskekrimen er et typisk eksempel på det). Eller man har de evigvarende seriene der hver episode er en ny liten film, med samme skuespillere og interiør, men med en helt egen handling, og der alle tråder nøstes opp før episoden avsluttes. Den klassiske syttitalls-serien ”Forviklingar” var av denne typen.

I dag er de fleste serier en blanding av disse to. Man har en handling i hver episode, men også en overordnet handling som gir en utvikling hos karakterene. Samtidig som vi lar oss underholde av dagens problematikk, så følger vi den store historien der de lever ”livene sine”. De forelsker seg, avslutter forhold, skifter jobber, får barn etc. Dermed føler man som seer at man blir kjent med karakterene.

Og det er jo et tankekors at de kanskje etter hvert blir like ”virkelige” som mennesker man sjelden ser, men følger livet til via sosiale medier. Vi forholder oss jo i større grad enn tidligere til gjenfortalt liv, enten det er virkelig eller oppdiktet.

TV-serier har tradisjonelt sett hatt en sterk rolle i Norge. Da Dynastiet kom på Norske tv-skjermer på åttitallet skjedde det noe med den norske folkesjela. Jostein Gripsrud har beskrevet dette i boken ”The Dynasty years”. Norge stoppet opp for å følgene livene til Blake, Krystle og Alexis hver onsdag. Onsdager var gatene tomme.
Ti år senere gjorde Friends det samme for en ny generasjon.

Men nå er det slutt. I det stille har den faste seriesloten 21.40 på tirsdagskvelden på TV2 blitt fylt med helt andre programmer. Vi som har vært trofaste seere har visst at man etter hvert har tatt lange sommerferier. Men denne høsten startet det, for første gang på 18 år, ikke noen ny serie i seriesloten.

Nå har i alle fall norskproduserte realityserier tatt over plassen i sendeskjemaet. De fire siste ukene har ”Sigrid blir mamma” om komikeren Sigrid Bonde Tusvik. Nå overtar reality-programmet ”Farmen”.

Dette burde være på forsiden av avisene. Dette burde snakkes om, og gråtes litt over. En æra er forbi. 18 år etter at TV2 hvisket ”se hva som skjer”, skal jeg, og mange andre lojale tirsdagstittere, finne på noe annet å gjøre. Det er sikkert gode grunner til det. Det er naturligvis alltid bedre å ha et ekte liv enn å tilbringe tid på å følge oppdiktede liv. (Litteratur, fantastiske filmer, og annen stor kunst excluded) Men jeg tror ikke det er hensynet til hva jeg brukte tiden min på, som har vært avgjørende for TV2. Dette handler nok om helt andre ting.

Kanskje var det ikke lengre så mange som fulgte seriene på tirsdagskveldene? Kanskje har trendene endret seg, slik at det ikke lengre produseres så mange serier? Kanskje er det for tiden ikke tilgang på noen god arvtaker til tirsdags-sloten?
Kanskje har vi alle gått over til å kjøpe bokser, eller se serier på Netflix?
Kanskje har vi som er serie-generasjonen blitt voksne og erstattet av andre trendsettende grupper? Vi er rett og slett blitt det Dynastiet-seerne var for oss. Foreldregenerasjonen. De voksne.

Det er vel ikke annet å gjøre enn å ”se hva som skjer”. Men det kjennes likevel tomt.

En tidsalder er forbi. 

2 kommentarer:

Elisabeth sa...

Jeg tror det handler om Netflix og HBO rett og slett. Man vil se alt NÅ, med EN gang. True blood maraton!
Og at realityserier av en eller annen tåpelig grunn slår så godt an.
Trist synes jeg, men alt forandrer seg jo..

Nina sa...

Jeg er enig. Jeg vil se det jeg vil se når jeg vil se det. Og jeg venter heller til jeg kan se fem seks episoder i slengern i løpet av en helg enn å få førti minutter en gang i uken. Jeg tror det ligger litt i det, vi er ikke lenger hverken nødt til eller vant til å måtte vente på å få tilfredsstilt behov.