Feriemodus

Da reiser noen av oss (jeg og ungene) på ferie, mens noen av oss (mannen) blir hjemme og jobber ei uke til. Sunnmøre here we come. :-D

Moods of Mugabe

Olav, Ingebrigt og eg

(Reprise fra november 2007 - Bokbåten ble for øvrig redda, og eg meiner framleis at bøker og kjendisar er eit genialt konsept. ) Det finst store saker her i verda, og det finst små saker. Og somme gonger er det små saker som er store saker. Det er ei lita sak med store følgjer når politikarane i Hordaland no trugar med å legge ned bokbåten. Det må vi få stogga!! Bokbåten Epos er ein viktig del av ein oppvekst på kysten av Noreg. Ikkje berre for dei av oss som las ut dei lokale biblioteka våre, og lengta etter andeleg påfyll. Men også fordi bokbåten er så mykje, mykje meir enn eit flytande bibliotek.

Bokbåten handlar om at verda kjem til deg. Uansett kvar du bur. Og slikt er det ikkje mykje av i norske grender. Om ein til dømes vaks opp på ei omflødd øy på sunnmørskysten på åttitalet ein gong, så var det ikkje så mykje som skjedde der du budde. Det var korps, og det var ferjeturane der ein om ein var heldig kunne få ein glimt av ein pen fyr frå naboøya. Men vi hadde det bra, vi hadde vårt område, og vi hadde det igrunn kult. Det var berre så eitrande irriterande at ingen andre såg kor fint vi hadde det. Alle andre meinte tydelegvis at øya vår var ein avkrok og at vi burde ønske oss derifrå.

Og somme gonger, til dømes når vi såg den årlege sendinga av showet på Momarken, der blonde jenter med permanent og oppbretta 501 stod fremst ved scena når Sandra Kim sang, Ja då tenkte vi mørke tankar vi og. Ikkje berre om heimstaden vår som låg så langt vekke frå der ting skjedde. Men vi tenkte mørke tankar om at dei blonde austlendingane for i faen meg hadde gullhår i ræva. Dei hadde Sandra Kim og kom på tv. Når såg vi eit fjernsynskamera? Når var det nokon som filma oss medan vi dansa i 501-buksene våre med permanent. Ikkje ein steikje gong faktisk. Vi gjekk rundt der på åttitalet, og såg ut som dei andre, vi høyrde den same musikken, og vi såg dei same programma på fjernsynet. Men det var ingen som såg oss. Vi høyrde liksom ikkje med.

Men to gongar i året kom verda til ferjeleiet vårt. For to gongar i året kom bokbåten gliande inn. Og med seg hadde den så mykje meir enn uleste bøker. Den hadde kjendisar! I dag ville dei vel knapt kome med i noko kjendisleksikon, men vi var ikkje vekkskjemde. Vi tok dei kjendisane vi fekk, og vi gjorde jobben vår. Når bokbåten kom til øya stod vi der klare og hutra i slaps og snø, og far til Linda tok imot trossa, og veksla nokre ord med matrosane. "Han var ruskjen i dag ja”, sa han. Og matrosane brumma samd attende medan dei fekk lempa ut landgangen.

Også klatra vi om bord då. Til bøkene og kjendisane. Og vi gjekk der liksom og sitra og kjende oss synlege i 501-buksene våre og visste at Olav Stedje var om bord. Han var her, og vi var her. Og det var ikkje ei lyshåra Momarken-jente som skulle fram for å hjelpe vi tryllekunstnaren Rickardo med å få frå kvarandre ringane. Det var vi som sat der saman med ein kjendis. Vi og Rickardo, og Olav Stedje og Ingebrikt Davik. Vi og ingen andre. Det var vi, og det var her det skjedde.

Reprise: Sysselfruen løfter på hjelmen

(Reprise fra 2005) I dag er det to ting som engasjerer meg. Sykkelhjelmer og Shabana Rehman. Det er fælt å innrømme det, men jeg liker ikke noe særlig noen av delene. La oss snakke litt om sykkelhjelmer først. Jeg liker ikke sykkelhjelmer. Det betyr ikke at jeg ikke skjønner at jeg som mor til en syklende fireåring kommer til å måtte bruke en sykkelhjelm jeg også. Og dagen nærmer seg veldig. Det betyr bare at jeg ikke liker det. (Og jeg sier det bare til dere... som er voksne og forhåpentligvis ikke har meg som noen slags rollemodell.)Men altså mellom oss sagt: - Sykkelhjelm ser teit ut- Man blir stygg på håret og klam i hodet av sykkelhjelm.- Det er verdens dårligste argument, men jeg har altså vokst opp uten, og har hodeskallen i fullformat fremdeles. Og JA jeg har kræsja på sykkel. Blitt påkjørt av en melkebil, faktisk. Det største problemet mitt er likevel at sykkelhjelmer gir meg litt prestasjonsangst. For jeg sykler sakte... Jeg liker å sykle av gårde i mitt eget tempo mens jeg skravler med barnet i barnesetet og ser på naturen. Jeg har damesykkel med korg på styret. Og jeg vil ha en hjelm som matcher... En med marimekkoblomster, eller solsikker eller noe sånt. En snill hjem som viser at jeg er en snill dame. Men slike hjelmer finnes ikke... i allefall ikke for voksne. Hver gang jeg ser en hjelm jeg vil ha så er det en hjelm for barn. De lager rett og slett ikke hjelmer med dalmatinere eller marihøner for voksne. Og de lager ikke en mellomting heller... Hjelmene som finnes for voksne er nemlig laget for raske effektive syklister på racersykkel som skal sykle fort og er litt sinte. De er på tur for å komme fort fram eller trene masse og vil ha så lite luftmotstand som mulig... Og sånne hjelmer ser litt slemme ut... faktisk så slemme at jeg blir litt redd og bare går ut av butikken igjen uten å kjøpe hjelm. Selv om jeg burde. de ser faktisk ut som hodet til et sånt skummelt Bionicle-monster. Bare se på bildet! Jeg kan jo ikke ha på meg en sånn hjelm også sykle så seint som jeg gjør. Da kommer jo "de" til å le av meg, og peke, alle sammen. "De" er naturligvis alle de fiktive kloke og flinke og hurtigsyklende supermenneskene som har som oppgave i verden å vurdere andre og le og peke når de ikke greier å holde mål... Man vet ikke hvem de er, men man vet at de er der og ser at man spiser et kakestykke til/ikke har barbert legga/burde ha vaska håret/drøyer lunsjen med fem minutter og altså sykler for seint for sykkelhjelmen sin. Og jeg liker ikke disse folka og at de peker og ler. Og dermed kan jeg ikke ha sånn hjelm. Men jeg har jo en fireåring som allerede sykler uten støttehjul. jeg må jo ha hjelm... Men jeg vil ha en mammahjelm. En med Marimekkoblomster. Som jeg kan ha på meg når jeg sykler sakte med korg på styret. *sukk* Nå er jeg nesten for trist til å snakke om Shabana Rehman. Jeg gjør det i morgen jeg.

Reprise: Sysselfruen irriterer seg

(Et hjertesukk fra 2005)

Hva er det med Ole Einar Bjørndalen..Virker som en grei og flink kar, for all del. Folkelig, likandes og i det hele tatt. Men hva er det som gjør at en ellers glitrende idrettmann tror at den naturlige forlengingen av å ha mer gull enn onkel Skrue, er å hjelpe tante Magda med å finne akkurat den rette håpløse julepresangen. Det er naturligvis den kommende selvbiografien det handler om. Jeg toer mine hender, vrir meg i smerte og spør oppriktig "hva skal nå dette være godt for da. Du HAR penger!!!" Hva er det som gjør at Bjørndalen og en god del andre nykonfirmerte nestenpensjonister i idrettsverdenen tror at hele verden er oppriktig interessert i å lese om livet hans fra a - å. (... eller man kan vel kanskje si fra a til g. Fyren er tross alt bare 31.) Dette er et merkelig fenomen. Åge Hareide gav ut sin bok sånn rundt 1984. (Han møtte jo da gi ut et bind to i 2005. Det skjedde jo mer i livet hans må vite...) Jan Åge Fjørtoft kom etter i 1996, og Ole Gunnar Solskjær hadde jo gitt ut sine memoarer før han fikk skjeggvekst. Bøkene følger en viss mal. Det man i lokalavisredaksjoner kaller kvikklunsjtur-malen. Man forteller alt i kronologisk rekkefølge og utelater ikke en eneste liten kvikklunsj. Og på grunn av sin nitide nøyaktighet gidder ingen å lese det, men det bryr man seg ikke om, for det føles så viktig for den som skriver det. I sportsbiografisammenheng er malen som følger: Man tar en dæsj barnebilder fra løypa/småguttelaget. Pøser på med takk til støttende foreldre. Og så er det klar for karrieren. Fra første avspark via småputtegutteknøtt til kretslag og u21. Spenningen rundt spørsmålet om en proffkarriere i utlandet blir bygd opp som et dramatisk høydepunkt. (selv om alle vi som leser naturligvis vet at f.eks Ole Gunnar Solskjær kom seg til England) Så er det litt sorg og smerte... tøffe tak på privaten "det var ikke alltid like lett å være gift med en fotballproff. Han var aldri hjemme og livet som fotballenke ble ensomt" litt innsight i hjemlengselen en fotballspiller sliter med. En nøyaktig og utdypet logg over alle forstuede tær og hvilke frustrasjoner og tunge stunder dette har ført til. Og så avsluttes det men noen vyer fremover. Generelt sett er boken overkrydret med blødmer som "proffeventyret" og "drømmen om Old Trafford". Og de er stort sett ført i pennen av overivrige lokale sportsjournalister som har fått lurt med seg en naiv fortballspiller i troen på at "det er dette folk vil ha... de vil VITE hva du følte der og da". La det være sagt en gang for alle: Nei vi VIL ikke det. Vi vil at du skal score mål/gå raskt på ski/skøyter eller what ever. Vi vil slippe å blødmete titler som "elsket og hatet" (Jan Åge Fjørtoft) eller "Fornuft og følelser" (Hareide 2005) Om du ikke er Helen Keller eller Louis Armstrong eller Nelson Mandela kan du bare la være.. La oss øve på ordet sammen dere: NEI!!!!!!! Her i landet går kjendislista ved Gro Harlem Brundtland. Og alderslista ved fylte femti år. Minimum!! Men helst mer!!!! "Jammen det er jo noen som vil kjøpe disse bøkene"... sier kanskje den brave bloggleser nå. Da vil jeg bare komme med et kraftig ja MEN... De som går på limpinnen år etter år etter år er hele Norges tante Magdaer som skal kjøpe presanger til unge menn i familien som de ikke egentlig kjenner og ikke vet mer om enn at de nok sikkert er sportsinteresserte. Og da må jo boken om proffeventyret være midt i blinken. Og slik sprer de seg. Fra jul til jul. Fra bokhylle til bokhylle landet over. Pretensiøse biografier om ensidig og ulevd liv skrevet av dårlige journalister med fattig språk. Den eneste trøsten er jo at John Arne Riise heldigvis valgt å la være så langt... men som vi alle har fått med seg øver han jo seg på å skrive langt, for tiden, så det er vel bare et tidsspørsmål. (Joda... alltid plass til en liten Riise-vits... fniis)

Repriser

For en stund siden var jeg gjesteartist på min manns blogg. Jeg vil gjerne ha det jeg har skrevet samlet på et sted, så jeg tenkte jeg skulle kopiere inn noen ting hit. :-)

Foppal på TV

Og jeg er dritt lei. Og da mener jeg virkelig DRITT LEI. Så lei at det gjør fysisk vondt. Så lei at jeg får lyst til å bli selvskader for å slippe den grusomme følelsen av fotball-EM om enn bare i noen sekunder. En ting er nitti minutter med kamp. Det kan jeg fint leve med. Men fotball er ikke 2 x 45 minutter lengre. Det var før det. Den tida da barn var barn, voksne var voksne, og tippekampen var den ene tiden i uka da pappa la ansvaret til side og ble som en ungdom igjen. Men det var før det og ikke nå. Nå er sport definert som nyheter, og fotballsendinga starter en og en halv time før kampen. Og sportssendingene er som ungdomstida eviglange og tilsynelatende uten definert slutt. For nå skal vi nemlig snakke om det. Vi skal faktisk snakke om kampen omtrent dobbelt så lenge som selve kampen varer. Fotballsendingene starter opptil to timer før selve kampen, for at man skal få skikkelig god tid til å synse og mene og føle og være engasjerte. Det er som en skrekkversjon av Skavlan der man kun har lov til å snakke om fotball, og har bytta ut alle de interessante gjestene med sportfolk som etter min mening er ganske uinteressante med hvilepuls. Noen ganger har de som en kuriositet hentet inn folk som er kjent for andre ting enn å bli valgt først i gymtimene. Are Kalvø for eksempel. Og da formulerer han seg sikkert litt vittig om fotball. Spesielt i samspill (tok den?!) med Erik Thorstvedt som jo både er pen, morsom og snakker om fotball. Det er som å gå på banankur for å bli tynn. Man kan spise banansplit, bananbrød, kylling og banangryte, banansmoothie, bananyoghurt, bananchips og sikkert drikke banante. Men på et eller annet tidspunkt blir man faktisk lei av banan. Og jeg får lyst til å hyle til Thorstvedt/Fostervold: "Det er det samme hele tiden!! Same shit different wrapping! Snakk om noe annet enn fotball for f***!!!!!" De presterer faktisk å snakke om kampen i en og en halv time FØR kampen engang har begynt. Hvordan er det overhode mulig!!! Og etter kampen så fortsetter de jammen da også. Før kampen snakker man om forventningene. Etter kampen skal det evalueres. Da skal en hver liten tåbevegelse vurderes og kommenteres av folk som uttaler seg med gravalvor om kampen og analyserer og estimerer. (De fleste av dem mistenker jeg for å være så superstolte over å ha blitt henta inn til "fotballstudio" som eksperter at de tar av litt bare i kraft det) Det skal tveres ut og tveres ut i det uendelige. Og forståsegpåerne er så fornøyde med å få sitte i sofaen og synse og ha cred og klappe hverandre verbalt i ryggen at det hele er i ferd med å utvikle seg til et rituale. Og jeg er så dritt lei at det rett og slett gjør litt vondt. Det ER så kjedelig!!! De sier det samme HELE TIDEN. Fotballspillere bør gjøre det de kan. det vil si IKKE snakke men sparke BALL. Og alle sofasynserne hjemme og hos "Skavlan"/Thostvedt/Fostervold bør skru av tven og gå ut. Snakke sammen, og andre ting enn fotball. Været for eksempel. Eller hva som helst. Dette er grunnen til at jeg ikke drikker. For alkohol er akkurat som fotball. Jeg skulle da alltids fått tylla i meg et glass vin i ny og ne om det bare var det. Det er den uendelige snakkinga om alkohol jeg blir så mentalt sliten av. Hvem drakk og hva drakk man, og hva drikker man til hva og hvor mye drakk man, og bla bla bla. Sårri... men jeg velger å la være!!!

Stordalens kjæreste

Den godeste Gunnhild Melhus har fått nyvunnet cred hos meg.

Etter å ha sett dette intervjuet på VG-tv (fra den røde løperen i forbindelse med VG-lista Topp 20) Er det ikke annet å gjøre enn å  konkludere med at Gunnhild er en løs kanon på dekk som gir blanke i hva folk mener om henne og lille store Stordalen.

Hvor dette kommer fra er det vanskelig å si noe om... men  KLIPPET har stor underholdningsverdi

http://atvs.vg.no/player/?id=17218

En omtrentlig transkripsjon følger:
Gunnhild: Morten Harket kan gå og spise speltmel og trene de usynlige armhevingene han angivelig ikke tar.

Petter:(Med litt for høyt toneleie til at det høres naturlig ut)
"Hahahahahahahaha...ja og i serien av politiske uttalelser så vil jeg bare legge til at for meg så er Morten Harket den jeg kommer til å vente på i kveld, fordi han kom i en periode da de aller største artistene kom...

Gunnhild: (mer taletrengt)
"Petter kom veldig ofte - han var fjorten år"

Petter: (mer anstrengt men prøver å oversnakke henne)
HAHA.. blablabla

Gunnhild: Det var mange som debuterte samtidig på den tiden...

Petter: (oversnakker fremdeles men får tydelig med seg hva Gunnhild sider ettersom han plukker opp ordene hun bruker) ...ja MTV debuterte, det æh alt kom på en gang og det var helt fantastisk... sååeæææ jeg gleder meg til i kveld og eæææææ hva ser vi; tyve grader sola skinner og hundre tusen mennesker KAN Oslo bli bedre. (Prøver seg på en versjon av "nå har vi det morsomt dere"... men Gunhild har mer hun skulle ha sagt)

Gunnhild:
Morten Harket er som en vårkåt hingst... som har giret seg opp på alt speltmelet

(Petter griper inn og kysser Gunnhild, tydelig for å stoppe munnen på henne og drar henne med seg...)

Ny huspus

Familien er herved utvidet med en ung dame. Bella (født 21. april) er en liten pusekatt som kom flyttende til oss i går. Det var lenge usikkert hva navnet kom til å bli. Alvilde foreslo Bella, mens edvin og Stein heia på Plysj. Men i dag tidlig hadde Edvin ombestemt seg, og dermed ble navnet Bella. Så langt har hun traska stua rundt for å lukte på alt som kan luktes på. Hun har hilst på gamlekatten, som nok syntes det var rimelig komisk at en ørliten kattunge skyter rygg og freser og prøver å se skikkelig sinna ut. Gamlekatten beholdt den stoiske roen, så dette lover bra.

Hvem kan trøste knøttet

Dette huset står helt nede ved sjøen ved moloen ut til Lepsøyrevet fyr. I jula hadde jeg, Judith og Siv hatt vårt tradisjonsrike (to ganger er tradisjon) juleselskap, som går ut på at vi tre sitter rundt kjøkkenbordet hjemme hos Judith og skravler til vi sovner av utmattelse. Dagen etter skulle jeg hjem, og ettersom et sykehjemsbesøk ble litt kortere enn jeg hadde tenkt hadde jeg plutselig noen timer til overs OG kamera i bilen. Så da svinga jeg av veien og ned til Lepsøyrevet fyr. Siden jeg var 19-20 år har jeg alltid vært så glad i dette lille fyrtårnet. Jeg tilbrakte en gang en del av en natt der ute sammen med en god venn av meg, og jeg tenker av og til på den natta. En sånn typisk forsommernatt med mye lys og man er unge og tror man har livet foran seg og verden for sine føtter. Også blir man etterhvert voksen og innser at livet ikke er en roman. At det man trodde var en av mange mange fine stunder sammen, faktisk var den aller siste egentlig. Fordi man flytter, og forandrer seg. Jeg tror det er derfor jeg liker dette fyrtårnet så godt. Men denne gangen så la jeg kanskje best merke til det lille huset som står rett innenfor moloen. Det litt sjenerte huset med to store redde øyne som så ut som et barn som plutselig innså at det hadde gått seg bort og var helt alene.

For en fin helg

Har kosa oss med mange gode venner. Først med tur til Sørumsand på lørdag og togrøveri ombord i Tertitten, så med syklubbavslutning på lørdagskvelden. Maten ble kjempegod!! Bra jobba T-L og M!! Og til slutt med en liten restefest i går sammen med familien Kristengård.

Vi har for øvrig satt opp bassenget i hagen i sommervarmen. Siden da har Edvin vært mer under enn over vann. I går kom faktisk den lille forsiktige frøkna seg også oppi. Og det viste seg å være ganske morsomt å bade! Edvin hoster litt og er snørrete, så det kan jo være det er greit at det ikke er badevær på noen dager nå.

Syklubbfest i kjømda

Aktiv helg på trappene her. Dette er egentlig mest et notat til meg selv for å minne meg på hva jeg må gjøre. I dag skal huset vaskes og gjøres helgeklart. Så skal jeg lage noe av maten til i morgen. Så skal jeg på quiz. Og underveis må jeg få vaska noen maskiner med klær.

I morgen tidlig skal vi på på besøk til kollega Berglund og kvinnen han lever i synd med. (Intern spøk) Men før det må jeg huske å ta opp maten som skal tine fra fryseren. Så kommer T-L klokka fem så lager vi resten av maten og pynter og sånn. Mona kommer også etterhvert. Om jeg rekker å stryke duk i dag er det fint. Klokka åtte kommer de andre damene i syklubben Da skal hus mat og hespetre (meg) være klart. Og så er det bare å kose seg.

Vi har for øvrig satt opp bassenget i hagen. Så underveis i dag skal jeg nok ha meg en dukkert eller tre.

Til arbeid. (Bildet er fra en tidligere syklubbfest)

Eit av dei store mysteria her i livet

Ja, så stort er det at det må skrivast på nynorsk. Sjølve hovudmålet.

Mysteriet er sjølvsagt MRF-svela. (Tiaren på biletet illustrerer for øvrig prisen, betalt i ein plastboks med utskore hol.)

For å seie det på rett Sunnmørks: Ka i helsike e det som gjer at samtlige matrosar i MRF (No Fjord1) får til å lage so knallgoe svele?!! Dei e tjukke, dei e porøse, dei he rett farge, dei he akkurat rett mengde natronsmak. Ka e det?!!!! Kaffør? Ka e det so gjer at den ferskaste sommarvikarmatros e bedre til å lage svele enn for eksempel mej?!! Mine bli'kje sånn nemlig. Mine bli flate og for so vidt goe når dei e varme. Men ikkje meir enn det. Sukk.

Her e iallefall MRF-oppskrifta.

Ferjesvele 4-5 egg 250 g sukker 1 l kulturmjølk 25 g smelta margarin 500 g kveitemjøl 1 ts natron 1 ts hjortesalt Visp egg og sukker. Rør inn kulturmjølk og smelta margarin. Rør raskt inn kveitemjøl (røra skal ikkje vera seig), og til slutt natron og hjortesalt. Svela skal steikjast på varm takke, steikjepanne el.l. Røra skal fresa litt når du heller henne på plata. Snu svela når ho boblar, før røra stivnar. Avkjøl på rist.

Nå telte'n deg også

Her kommer et bilde av min gode venn Bård. Vi var på cafe her om dagen og hadde det som alltid ekstremt hyggelig. Også knipsa jeg dette bildet med mobilkameraet. Tre gode ting med Bård: - Humoren hans - Intelligensen hans - Fandenivoldskheten hans (Kunne skrevet mange flere, men det ble med tre denne gangen)